Skurker har stått fram på rad den siste tiden, noen i aviser, andre på fjernsyn. Alle er de hyggelige mennesker som bare har tatt noen dumme beslutninger, eller blitt lurt av de virkelige slemme folkene. Eller de har, som i Knutbypastor Helge Fossmos tilfelle, ikke gjort noe mer kriminelt enn å holde seg med et lite harem i all uskyldighet. Kona på soveværelset, elskerinnnen i stua, ikke noe verre enn det. Dagbladets «eksklusive» intervju med Helge Fossmo, dømt til livsvarig fengsel for ett drap og ett drapsforsøk, sto på trykk to dager før TV2 sendte sitt «eksklusive» intervju med Ole Christian Bach, siktet for grovt bedrageri. Snaut to uker senere snakket David Toska «eksklusivt» til VG om sitt ansvar for Nokas-ranet. Toska er siktet for heleri, innbrudd og grove ran, ett av dem med døden til følge. Skurker i denne divisjonen stiller ikke opp for journalistene fordi de ikke har mot til å si nei, eller fordi det er kjekt å komme i avisen og enda kjekkere å komme på fjernsyn. Dagens skurker holder seg med høyt gasjerte medierådgivere, eller advokater som de også kaller seg. For David Toskas del var det faktisk advokatene, Christine Hamborgstrøm og Fridtjof Feydt, som utførte intervjuet, selv om hele tre VG-journalister fikk sin byline på saken. Når avisene hyrer inn intervjuobjektets forsvarere som frilansjournalister, skal man kanskje ikke forundres over at intervjuet legger stor vekt på hvor tungt det har vært for Toska å innse at han ikke får følge sin sønns oppvekst, på hans beslutning om å begynne å studere, og på hvor lettet han er over å være tatt. «Hadde ikke det skjedd, tror han ikke at han hadde klart å komme ut av sin kriminelle løpebane», som det står. Det var vel derfor han rømte, for å komme bort fra de dårlige kameratene.Også Helge Fossmo forteller hvor vondt det er å leve uten å se sine barn vokse opp, at han skal studere teologi (forhåpentlig får han da med seg såvel det femte som det sjette bud) og hvor glad han er for å komme bort fra menigheten i Knutby, som etter det vi forstår er hakket verre enn vennene til David Toska.— Hva er det du angrer mest på, spør TV 2s medarbeider Ole Christian Bach der de rusler i strandkanten «et sted i Midtøsten». Det kan være godt for ham å få snakke ut, uten for mange motforestillinger.- At man ble dratt inn, at man begynte å bruke disse panteobligasjonene, svarer Bach, og vi skjønner jo av sordinen i stemmen og de tunge øynene at det er han som er denne «man», og at han nå er kommet til at det ikke var noen god idé å kopiere disse panteobligasjonene og utgi dem for ekte. Så får vi heller leve med at Anita Fleime ikke stiller pågående oppfølgingsspørsmål og trekker seg hver gang Bach blir stram i målet. Det får da være scoop godt nok at hun har funnet fram til den flyktende obligasjonskopiereren, om hun ikke skal være krass mot ham i tillegg.For slik fungerer dette spillet: Noen hjelper journalisten til å få tak i en ettersøkt eller fengslet storfugl. Ofte blir det inngått avtaler om hvilke spørsmål som skal stilles eller hvilke temaer som ikke får berøres. Hvorfor spør ikke VG David Toska om hvem av ranerne som skjøt og drepte operativ uteleder Arne Sigve Klungland? Anita Fleime opplyser i Dokument 2-programmet at hun får lov til å stille Bach de spørsmålene hun vil, så da får vi anta at hun ganske enkelt ikke ville spørre om noe utrivelig som detaljene i de bedrageriene han er siktet for.Da Hallvard Flatland møtte i NRKs Redaksjon EN for å bli intervjuet av sin gamle venn og kollega Viggo Johansen, var det på forhånd avtalt at Flatland ikke skulle få spørsmål om de kriminelle handlinger han var dømt for, men bare «om det store fallet fra å være en kjent og populær programleder til å være straffedømt», som redaksjonssjef Stein Bjøntegård uttrykte det til Dagbladet da både kolleger, seere og Kringkastingsrådsmedlemmer reagerte på den trivelige lille hyggepraten om det pussige i at en så kjekk mann som Hallvard Flatland kunne havne i fengsel blant alminnelige kriminelle. Heldigvis har NRK også plass til Erling Lægreid, som i Dagsnytt 18 viste at også han kjenner igjen et klassisk skurkeintervju når han ser det:«Redaksjon EN hjelpte i går Flatland med å kvitvaska alle sine synder. At han utnytta situasjonen maksimalt, er naturleg nok, men at han tilskitna Tore Tønnes minne ved å samanlikna seg med han, var vel å kryssa ei grense. At han skyv barn og ektefelle framfor seg, er ein ikkje uvanleg teknikk og sikkert gangbar i hans kretsar, men Radiumhospitalet kunne han ha spart oss for», sa Lægreid blant annet.Erling Lægreid kan så mye rart, han kjenner blant annet til at vårt rettsvesen bygger på det kontradiktoriske prinsipp, der sannheten skal vokse fram gjennom motsetningene mellom aktoratet og forsvaret. Derfor reagerer han - og jeg - når pressen ukritisk slutter seg til defensoratet i viktige kriminalsaker. Der hvor skyldsspørsmålet er avgjort, enten ved tilståelse som i Toskas tilfelle, eller ved dom, som for Fossmo og Flatland, er forsvarets viktigste oppgave å fremstille den skyldige som et angrende menneske, en som ble forledet av andre, men som nå har vendt det onde ryggen for å starte et nytt og bedre liv. Og så er det jo denne sorgen over at de ikke får se barna.Hvis pressen tok litt mindre regi, eller ikke var så kistefornøyd med at en kriminell i det hele tatt vil stå fram, ville disse intervjuene også inneholde aktoratets spørsmål og insisterende påpekning av det personlige ansvar. Det ville ganske sikkert ført til at mange av disse intervjuene aldri ble noe av. Men det hadde vært til å leve med, hvis de resterende lignet mer på journalistikk.sven.egil.omdal@aftenbladet.no