Ketil Bjørnstad:
Fall
Roman
Aschehoug, 1999 "Jeg sto ubevegelig og lyttet. Så fjernet jeg meg med korte skritt i regnet. Jeg tilkalte ingen." Disse ordene fra Albert Camus' berømte roman "Fallet" ("La Chute") har Ketil Bjørnstad (bildet) satt som innledningssitat i sin 20. roman "Fall". Og han har dermed forært leseren en mulig fortolkningsnøkkel. Ikke fordi dette sitatet i seg selv sier så mye, men fordi det er hentet fra en sentral sekvens i "Fallet" som får sin parallellhistorie i "Fall". Camus' "botferdige dommer" Jean-Baptiste Clamence har rett forut for det siterte vært vitne til at en ung kvinne kaster seg i Seinen mens han er på vei til Place St. Michel. Bjørnstads hovedperson er også en dommer — nærmere bestemt en permittert sorenskriver - som mot slutten av romanen befinner seg nettopp i Paris, på vei mot Place St. Michel. Han forårsaker at en ung mann - en rival - faller i Seinen. Ingen får vite om det.
Erling Fall, som sorenskriveren betegnende nok heter, har aldri vært skikkelig til stede i sitt eget liv. Det er hans store problem. Han kjemper med en grunnleggende eksistensiell usikkerhet og med mannsrollen. Han har likevel - inntil han begynner å falle - greid å finne visse strategier for å holde seg på beina: "Han hadde bestandig hatt et sterkt ønske om å innordne seg, å godta systemet, alt det mennesket hadde funnet på av regler, ordener og forskrifter". Det å være "et anstendig menneske" har vært hans livsmål. Grunnen begynner å svikte under ham når hun som har vært hans kone gjennom 12 år, billedkunstneren Merete Bøver, tar med seg sine tvillingdøtre og forlater ham til fordel for jazzgitarist Antonsen fra Lillestrøm. Så raser det videre nedover. Han blir anmeldt for telefonterror mot eks-kona, blir tvangspermittert fra embetet og flytter hjem til foreldrene. Han blir ingen. Den tilsynelatende oppturen begynner da han treffer igjen den skaphomofile gymnasvennen Gudmund Kværnland som tilsynelatende fremstår som Erling Falls motsetning: En dobbeltmoralsk lykkejeger med en sterk hang til det ekstreme. Fra en ungdomstilværelse som Gateavis-selgende rabulist har han endt opp som Kjell Inge Røkkes konkurrent om de kjappeste milliardene. Han forskriver sin egen kur for Erling, der første trinn er en guttetur til Himalaya hvor det mest dramatiske som skjer, er at den eneste av deltagerne han får et bortimot fortrolig forhold til, faller utfor et stup og omkommer. Når denne machoøvelsen er unnagjort, uten at Erling Fall har greid å reise seg fra sitt nederlag, gjør Kværnland ham til investeringsrådgiver i sitt verdensomspennende konsern. På en forretningsreise til Taiwan treffer Erling forfatteren Sophie Lee som han innleder et forhold til og gifter seg med. Han blir så Kværnlandkonsernets mann i Paris. Han er nå i ferd med å kvitte seg med lengselen etter Merete Bøver og stedøtrene sine. Han vil starte på nytt, prøver å reparere et steriliseringsinngrep eks-kona har påtvunget ham og ser for seg en harmonisk fremtid med Sophie Lee. Forsøket på igjen å bli fertil mislykkes. Det nye forholdet begynner å kjølne, og han oppdager at Sophie har begynt å interessere seg for en kelner på en kinesisk restaurant. Rivalen må bort... Erling er på vei mot det store fallet. Handlingen i romanen blir retrospektivt fortalt. Den er rammet inn av en situasjon i nåtid der hovedpersonen står på innsiden av glassverandaen på gården sin, Fall (!) ved Randsfjorden og reflekterer over "hvor den begynte, den serien av hendelser som til slutt fikk ham til å miste grepet om sitt liv". Han har sluttet i Kværnlandkonsernet, fått tilbake sorenskriverembetet, fått Sophie Lee med seg til Norge. Likevel er han fremdeles i "det mørke rommet". Romanen er en studie i hvor galt det kan gå for et menneske som ikke er seg bevisst sine egne valg. Utdannelsen og yrket som jurist har han arvet fra sin far, fra sin farfar osv. I forhold til kamerater har han automatisk definert seg som den svake, og i forhold til kvinner har han hatt angst for å miste kontrollen. Symptomatisk er det derfor at hans viktigste hobby er å spille annenfiolin i en amatørkvartett og at han på Himalaya-turen nøyer seg med "Base Camp". Erling Fall er imidlertid ikke uten innsikt hverken i egen eller andres psyke. Synsvinkelen ligger hos ham i romanen, og han demonstrerer stadig vekk sin analytiske kompetanse. Men i likhet med hva som er tilfellet med Camus' "botferdige dommer", kommer innsikten for sent. Fallet har vært fatalt. Jean-Baptiste Clamence flyktet inn i ironiserende koketteri. Erling Fall velger, ser det ut til, tilbaketrekningen til "de daglige rutinene". Ketil Bjørnstad har i "Fall" så avgjort skrevet en av sine strammest komponerte og minst taletrengte romaner. Grepet med å la "Fallet" danne en slags referanseramme er spennende, men kanskje noe overtydelig utført. Oddbjørn Johannessen