Det er en kjent sak at norske sykehjem og institusjoner for eldre er kjennetegnet av et lavt kvalitetsnivå. Kravet om enerom, som ble lansert for noen år siden, er bare ett av flere forsøk på å innføre en sårt tiltrengt verdighet i eldreomsorgen. For alle som kjenner institusjonsarkitekturen fra innsiden, enten som ansatt, bruker eller pårørende, vet at norske sykehjem og eldreboliger i altfor mange tilfeller er preget av at man gjør det beste ut av et minimum. Dette resulterer ofte i dårlige løsninger, både estetisk og funksjonelt.Valhalla omsorgssenter på Lund sto ferdig i mars i år med Kristiansand kommune som byggherre. Bygget er oppført i fire etasjer bestående av 10 avdelinger og 74 boenheter. I 1. etasje finnes en kafeteria og et dagsenter som er forbundet med Berges Hus (eldresenter og kulturhus) og høyblokken bak omsorgssenteret (eldreboliger). Med denne plasseringen av Valhalla omsorgssenter dekkes et stort omfang av ulike behov for bydelens eldre innenfor et lite gangareal.Det er et åpent spørsmål om en så stor byggeoppgave (7850 kvm) skal utføres av byarkitektens kontor. Det smaker av byråkrati at kommunens eget arkitektkontor får en så omfattende oppgave uten konkurranse utenfra. I prinsippet bør det utlyses konkurranser eller parallelloppdrag (innbudt konkurranse) til en såpass omfattende oppgave. Nå er resultatet i dette tilfellet hverken spektakulært eller ordinært, bygget føyer seg greit inn i sine omgivelser, kledd med lys tegl og med sinkbeslått tak. Det er i organiseringen av det daglige livet i omsorgssenteret at dette bygget utmerker seg, og det er en jobb som langt flere enn arkitekten bør krediteres for.Beboerne i Valhalla omsorgssenter ble flyttet fra langt dårligere forhold i byen, og har i dag enerom på ca. 30 kvm med eget bad og kjøkken og et sove/oppholdsrom med veranda. Til hver av de 10 avdelingene hører åtte boenheter. Hver avdeling er organisert rundt en kjerne bestående av kjøkken, oppholdsrom, toaletter og lager. Organiseringen av åtte enheter pr. felleskjøkken/oppholdsrom er klok og veloverveid i forhold til ønsket om å skape trygghet og mulighet til å orientere seg for beboerne. Avdelingene er utformet så tett som mulig, riktignok med de funksjonelle hensyn som rullestoler, brede gangarealer og hygiene medfører. Organiseringen rundt en kjerne gjør at ganglinjene blir brutt opp og både brukere og pleiere slipper de lange gangene, som er blitt en estetisk norm innenfor institusjonsarkitekturen.Det vil alltid være et problem når flere mennesker skal bo sammen i hvilken grad man greier å uttrykke individualitet. Der hjemmet representerer det fullstendig individuelle og hvor den personlige friheten er maksimal, uttrykkes ofte den andre ytterligheten i institusjonsarkitekturen. I altfor mange tilfeller er det kun det praktiske som teller tyngst, noe som resulterer i interiører der det ser ut som om alt kan høytrykksspyles eller kokvaskes. I mange tilfeller dreier det seg vel så mye om mot som om penger til å tenke nytt når det gjelder utforming av institusjonsboliger.Ledelsen ved Valhalla omsorgssenter har sammen med arkitekten vist det motet som trengs for å tenke nytt innenfor dette feltet. Gjennom demokratiske prosesser har alle brukere (pleiere, pårørende og beboere) av senteret fått ytre seg om sine behov, noe som har resultert i et senter som er fint avstemt mellom det praktiske og det individuelle. Interiørene holder et uvanlig høyt nivå med rolige, fine farver, møbler i bjerk, tekstiler i ull, Jær-stoler og utsmykninger overalt i bygget. Dette viser en respekt for brukerne som dessverre er sjelden, sammenlignet med andre prosjekter. Inne i selve boenhetene er det plass til private møbler og eiendeler samt en enkel kjøkkenløsning. Dette gir igjen en viktig mulighet til å beholde verdighet og en rest av privatliv. Verandaene, som virkelig kunne vært en stor kvalitet har dessverre stålrister i bunnen, noe som vel gjør dem ubrukelige for skjøre og ustøe ben, men denne feilen er ikke uoverkommelig.Den eneste, men riktignok store feilen ved interiørene er belysningen. I motsetning til den sensitiviteten som er tydelig i detaljering og møblering i dette bygget er så å si alle rom belyst med lysstoffrør i taket. Dette forsterker inntrykket av det generelle som kjennetegner øvrig institusjonsarkitektur. Spesielt i dagsenteret og i avdelingenens felleskjøkken og oppholdsrom er det tydelig at høyt temperaturløs belysning forflater interiørene. Det er fullt mulig å oppnå samme lysstyrke med punktbelysning, noe som ville understreket den ønskede tettheten og intimiteten i disse rommene. Generell belysning avskjærer dessuten beboerne fra en helt vesentlig kvalitet: Dagslys gir en viktig mulighet til å følge dagen og livet utenfor.Det kommer til å bli behov for radikal nytenkning innenfor utforming av fremtidens eldreboliger. Behovet for nye boformer vil melde seg fra en langt mer kravstor brukergruppe, hvor større krav om individualitet og komfort nødvendigvis må gjenspeiles i fremtidens institusjonsarkitektur.Maria Kielland Krag