BERGEN: — Jeg ringte til journalisten og presenterte meg, men ble bare møtt med sjokkerende stillhet i andre enden, sier Lars Løge.

Så bryter han ut i latter.

Fortsettelsen er vidunderlig, men først må det fyres opp en røyk. Selvfølgelig. Vi sitter i leiligheten hans i Bergen, stedet som røykeloven aldri vil få has på.

  • Dette er min fordømte livsløgn, sier Lars Løge og setter lighteren inntil en ny, hvit giftpinne. Bevegelsene går på autopilot. Et raskt og unøyaktig overslag forteller oss at han har gjort den samme bevegelsen omlag hundretusen ganger i løpet av de siste tretten årene.

— Jeg innrømmer det glatt. Jeg er totalt avhengig, sier han og tar et trekk så kraftig at lungene hyler ut i en advarende sekkepipesymfoni.

  • Og jeg er livredd for å bli liggende i en hvit seng, tilkoblet en respirator og bare vente på en smertefull, kvelende død.

Lars Løge blir blank i øynene. Ikke av frykt. Det er røyken.

— Jeg sluttet for en måned siden. I to uker. Men så stod jeg der, på flyplassen, og stirret rett inn i lyset.

Lyset var skarpt. Veldig skarpt. Slik lysene på taxfreebutikken gjerne er.

— 12 kroner for en pakke Lucky Strike! Jeg ramla rett på kjøret igjen, sier han og stumper den dårlig samvittigheten ettertrykkelig ned i askebegeret.

Så piper det. Igjen. Denne gangen i polyfondyret på stuebordet. Og Lars gjør det han alltid gjør. Svarer. Denne mannen bruker mobilen så ofte at han like gjerne kunne operert den inn i høyrearmen som protese.

— Nei, jeg er hjemme og har Fevennen på besøk. Slapp av, jeg har ryddet i stua, det ser bra ut, sier Lars og kysser kvinnen i andre enden farvel.

— Hva var det jeg skulle si? Jo, det var det. Jeg har brukt opp de 25.000 kronene allerede!

Torsdag denne uken fikk han Kristiansand Kinos Filmpris 2004. Lars var ikke snauere enn at han allerede i høst ba om å få prispengene utbetalt på forskudd. På den måten kunne han fullføre et eksklusivt kurs i Budapest som gav ham sertifikat og diplom som internasjonalt godkjent filmprodusent.

Og anerkjent er nettopp det Lars og de tre universitetskompisene i Flimmer Film AS er i ferd med å bli. I løpet av fire hektiske år har de produsert fire dokumentarer, to kortfilmer, fire musikkvideoer og to reklamefilmer. De har vunnet kritikerprisen i Cannes, vært nominert i Venezia, og solgt produksjonene sine til en rekke TV-kanaler. Men det koster. Blod, svette og tålmodighet. Og det spiser, av fritiden.

Arbeidsdagen til produsent Løge løper altfor ofte fra 09.00 til 21.00. — Vi lever fortsatt fra hånd til munn, hver eneste måned. Men vi har puttet livene våre i dette prosjektet og vi gir oss ikke. Vi kan alle labbe rett ut av kontoret og få oss fast jobb, men vi gjør det ikke.

Det er åtte år siden kristiansanderen kjøpte paraply og bosatte seg mellom de syv fjell. Som guttunge bodde han på tolv forskjellige steder i Kristiansand. I ungdomsårene stod både Brüssel, St. Louis og Paris på adresselisten, og som 18-åring reiste han jorden rundt, alene. Da han seks måneder senere kom hjem hadde han endelig fått den gode følelsen i kroppen.

— Da følte jeg at jeg kunne bli dumpet naken hvor som helst i verden, men likevel klare meg fint. Det er en god følelse, smiler 28-åringen.

Og slik beskrives Lars Løge av nær sagt alle i sin ubegripelig store venneflokk; en gutt som sprer rundt seg med gode følelser. Han er vimsete som en blind maur, nærmest manisk sosial, men omtenksom som en nonne på et feltsykehus. Et arbeidsjern støpt i stål, og utrolig målbevisst. Vi snakker om typen som uten problem holder styr på ti møter i løpet av en lang arbeidsdag, men som alltid glemmer å bære ut søpla tirsdag kveld.

Lars Løge bryr seg katten i materielle verdier, og vet knapt forskjellen på en Fiat og en Mercedes.

— Jeg digger mennesker, det er det særeste som finnes. Mennesker klarer alltid å overraske meg, derfor vil jeg gjerne møte nye hele tiden, sier Lars.

Søsteren hans forteller på telefon fra London at lillebroren alltid har vært sånn. Ekstremt sosial, og med dyp omsorg for de som ikke har det så greit. Hun har aldri opplevd ham rasende.

— Faren min pleier å si; vil du være sur eller vil du være glad. Jeg velger det siste, sier Lars.

Bortsett fra om morgenen. Da er han et mareritt. Selv samboeren lar seg skremme.

— Jeg legger meg med verdens beste gutt, men våkner opp med et monster, sier Charlotte - student og trommeslager i et rockeband. Det siste er for øvrig det mest sexy Lars kan tenke seg.

— Den lille, flotte jenta, trommeslager! Herregud så deilig, sier Lars, før han bekrefter påstanden om at han er et vandrende uhyre på morgenkvisten.

— Før jeg har fått meg en røyk er jeg helt ufordragelig, men det er mot min vilje. Jeg vil ikke være sånn.

Det verste han vet er snobberi og bitterhet.

— Mennesker som lever i en slik tilstand ser jeg ingen grunn til å bruke tid på. Bitterhet er destruktivt, og snobbete folk er uinteressante, sier Lars.

Det er imidlertid svært få som blir fysisk kvalm av unge Løge. Vennene storkoser seg over det faktum at han har et «hundre-prosent-marked» på byen. Ufrivillig, men likefullt hysterisk morsomt.

— Han har et vanvittig drag på damer, samtidig som han er som en magnet på homofile menn. Dessuten er han seriemonogam, røper en kamerat som ber ettertrykkelig om ikke å bli blåst som kilde for disse opplysningene. Vi får imidlertid bekreftelsen vi trenger fra kjæresten.

— Det er helt rett, Lars er en pen gutt, men nå er han min, og jeg har ikke tenkt å gi slipp på ham, ler Charlotte, vel vitende om at Lars knapt har vært singel i et kvarter de siste ti årene av livet sitt.

Hun elsker historien om da en amerikansk regissør - en mann av det særs homofile slaget - festet et solid verbalt balletak på Lars.

— Da Charlotte brøt inn i samtalen hadde amerikaneren i detalj forklart meg alle fordelene ved å ha homofil sex. Du kan vel si det slik at vi var kommet helt til håndleddet, ler Lars, trekker pusten gjennom en Lucky, og fortsetter.

— Det er utrolig sjelden at jeg avviser folk. Nei, det gjør jeg bare ikke.

Slik er han bare. Og kanskje er det nettopp derfor han sanker respekt. Enten det er som presserådgiver i Quart, bartender på Café Opera, eller som produsent i Flimmer Film AS.

Suksessen med produksjonsselskapet startet imidlertid med en refusjon. Kortfilmfestivalen i Grimstad refuserte «Love Is The Law». En seks minutter lang kortfilm, produsert i løpet av seks intense måneder og som kostet 180.000 kroner.

På trass, og i ren forbannelse ble filmen sendt inn til filmfestivalen i Cannes.

Resten av historien er en glitrende komedie, der siste scene viser fire gutter i designerdresser som danser vilt på den franske rivieraen med champagneglass i den ene hånden og den høythengende kritikerprisen i den andre. Fra å være glade amatører, hadde de nå fått det viktigste av alt; Et navn i bransjen.

— Det var helt ubegripelig. Jeg kan fortsatt ikke beskrive følelsen da vi ble ropt opp som vinnere, sier Lars.

Det er for øvrig ganske mye som er svart etter den natten i Cannes.

— Min far var med på turen og i kaoset etter prisutdelingen tok han på seg jobben med å servere punch, og det gjorde han etter samlebåndprinsippet. Jeg var tørst og i lykkerus og drakk alt som ble dyttet i hendene mine.

Noe som fører oss tilbake til start. Historien om den tause journalisten i Dagbladet.

— Det var helt stille i andre enden så jeg gjentok hvem jeg var, og forklarte at han sikkert hadde ringt meg i går kveld for å gjøre et intervju etter prisutdelingen.

Da svarte journalisten tørt:

— Vi snakket sammen i natt. Det står en helside om dere i dagens avis...