Sist Kent ga ut plate, var målet å utelukkende lage hitlåter. Det lykkes til gangs, både musikalsk og kommersielt. Denne gangen har tanken vært å lage et «helt» album, og i så måte lykkes de igjen. Ikke det at forskjellen er så veldig stor, «Du & Jag Döden» er like umiskjennelig Kent som det bruker å være. Men det er opplagt noe med det gjennomgående lydbildet, noe mørkere, tyngre og definitivt mindre rett i øret.
Påvirkningen fra 1980-tallets svarte rock, for eksempel The Cure, The Mission eller sen Depeche Mode, er svært så tydelig i både bassganger, gitarer og generell stemning. Men — med forbehold av at jeg dessverre bare har fått lov til å høre platen i én dag - hvor er det bandets ellers så storslagne, dramatiske rock butter litt denne gangen? Jeg tror det er på melodisiden, som går litt på det man kan kalle Kent-repetisjon, og ikke griper med samme vanvittige kraft. Dessuten har de overraskende nok mikset vokalen vanskelig langt bak i lydbildet enkelte steder.
Når det er sagt, «Du & Jag Döden» er nok en solid Kent-plate, og den oppleves på ingen måte som så «sjukt deppig» som bandet selv hevder i enkelte intervjuer. Den er bare ikke så overraskende sterk som forgjengeren, men det sier kanskje mer om den enn denne.
ROBERT HOFTUN GJESTAD
Solid igjen
Kent
Du & Jag Döden
SonyBMG