Hundedager.Østerrike 2001. Regi og manus: Ulrich Seidl. Skuespillere: Maria Hofstätter. Alfred Mrva. Erich Finsches. Gerti Lehner. Franziska Weiss. Rene Wanko. Victor Rathbone. Claudia Martini.På sett og vis kan en forstå dem som mener dét. Det ER en forferdelig film, men det er ingen forferdelig film i betydningen «En forferdelig dårlig film». Det er nemlig en original og begavet film. Tittelen henspiller på perioden 23. juli til 23. august — når solen står i nærheten av hundestjernen Sirius og hele den nordlige halvkulen kan bli brennhet.Det forferdelig med filmen er menneskene i den. Menneskenes forkrøplethet, menneskenes goldhet, menneskenes usselhet. Terrenget er Wiens forsteder: Parkeringsplasser, kjøpesentra, motorveier og boligområder som fortoner seg like golde som utbrente ørkener. Det er seks utsnitt om livet i en weekend i dette landskapet som fortelles, seks historier som delvis flettes inn i hverandre. Filmen føles som en helvetesvisjon. Selve landskapet er som et moderne, sommerhett, hvitglødende helvete. Samtidig er det som hver enkelt befinner seg i et privat helvete. Et helvete av aggressivitet, desperasjon, frustrasjon, fortvilelse.Det er en film om å utøve aggresjon og om å motta aggresjon. Om å ydmyke og om å bli ydmyket. Og om utnyttelse av medmennesker. Dypest sett, på flere plan, både mentalt og fysisk: Om å forvolde smerte og om å føle smerte. Det er ytterst poengtert og begavet manus-skrevet, og regien minner om Ingmar Bergman, både hans bruk av nærbilder og symboler/filmatiske metaforer. Ikke vet undertegnede om det skal leses som en konklusjon, men filmens siste replikk lyder: «Menneskene er så onde». Sum: Vi respekterer i høy grad filmens kunstneriske visjon og formidlingsevne, men tar sterkt avstand fra dens iboende mangel på håp