KRISTIANSAND: — Mitt forsett har ikke bare vært å skrive historien om beinrester og lik som ble fraktet i papirsekker. Jeg vil fortelle historien om hvordan de russiske krigsfangene levde i fangeleirene, om hvordan de ble pisket og skutt i hjel og siden ydmyket etter at de var døde, sier Halvor Fjermeros. Rødt-politikeren fra Kristiansand har jobbet i sju år med boka "Med lik i lasten – Operasjon Asfalt. De sovjetiske massegravenes skjebne i Norge", og neste uke er den i bokhandlene.
— Det siste året har jeg bare skrevet, sier Fjermeros.
Han kom først i kontakt med den inntil nylig taushetsbelagte historien, da han arbeidet ved Bredalsholmen verft hvor veteranskipet D/S Hestmanden ble restaurert. Skipet som har seilt ute i to verdenskriger hadde en gåtefull rolle under Operasjon Asfalt høsten 1951, og offisielt var den aldri med på den. Fjermeros har imidlertid snakket med sikre vitner på det motsatte.
En av Fjermeros' største utfordringer har vært å få noen til overhodet å snakke om det som skjedde da snaut 8000 lik av russiske krigsfanger ble gravd opp fra 200 ulike gravsteder i Nord-Norge.
— Dette var noe ingen ville snakke om. De som hadde vært med på det snakket ikke engang med hverandre om det, sier Fjermeros.
I slutten av oktober var alle likene gravd ned med bulldoser i en enorm fellesgrav på Tjøtta på Helgelandskysten. Flyttingen skjedde fordi norske myndigheter fryktet at russerne skulle bruke besøk ved de mange gravstedene som påskudd for spionasje. Mange viktige militæranlegg lå nemlig i nærheten av gravplassene.
En helvetes jobb
— Jeg klarte å få tak i to sjømenn som hadde vært om bord på båtene som gikk i denne farten, og en av dem var Tor Steffensen som boka åpner med, sier Fjermeros.
Fædrelandsvennen intervjuet i 2011 Tor Steffensen da Hestmanden ble åpnet som museumsskip.
– I dag hadde de ikke fått folk til å gjøre dette arbeidet. Det var en helvetes jobb, sa Tor Steffensen til avisen den gangen. Videre i artikkelen heter det:
"Med stor kraft kjører han skuffa ned i gropa. Tor Steffensen må bruke alle kreftene sine for å skille bein, knokler og ribbein fra gjørme og jord. Det er levninger av nakne, utmagrede og skamferte lik. Og de skal opp i papirsekken han har ved siden av seg. Ordren er å passe på at kroppsdelene ikke blandes, men det er uunngåelig. Lukta av råttent kjøtt svir i nesa. Han kjenner det knytter seg i magen. Så brekker han seg."
— Ideen om å flytte gravene ble første gang framsatt i 1948, men ble lagt på is av økonomiske grunner. Tidligere har historikerne knyttet "Operasjon Asfalt" til dette første initiativet, men det er ikke noen direkte sammenheng. 1951 er et helt spesielt år i den kalde krigens historie, sier Fjermeros.
Hakke og spade
Dette var som kjent året koreakrigen startet, og man regnet faren for en tredje verdenskrig som overhengende.
— Tidligere dette året skrev forsvarsminister Jens Christian Hauge at 1951 kom til å bli et skjebneår for Europa. Samme år ble beredskapslovene vedtatt, fordi frykten for at noen skulle løpe fiendens ærend var høyst reell, sier Fjermeros. Dette skjedde samtidig som Norsk etterretningstjeneste rapporterte om sovjetiske diplomater og embedsmenn som reiste rundt og inspiserte gravene som ofte var i meget dårlig forfatning.
— I juni 1951 trykket den sovjetiske militærattacheen på og ville ut med hakke og spade for å utbedre gravene i Nord-Norge. Allerede ved sankthanstider hadde regjeringens sikkerhetsutvalg besluttet en hasteplan for å hindre dette, sier Fjermeros.
I et brev til UD skriver forsvarsminister Jens Chr. Hauge 3. juli 1951:
"Departementet foreslår at Det ærede departement venter med å svare den russiske ambassade inntil Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet har kunnet approbere den plan som nå er under arbeid. Det må være fullt mulig å iverksette planen slik at det viser seg realiteter i marken allerede i år."
Og realitetene viste seg altså meget raskt. Allerede fire måneder senere hadde en arbeidsstyrke på 150-200 personer, og en liten flotilje på 4-5 skip besørget oppgraving og transport av nær 8000 lik fra rundt 200 graver i området fra Kirkenes til midten av Helgelandskysten.
— Det var påtagelig at det det ikke fantes ressurser til få år før plutselig ble iverksatt med slikt hastverk, sier Fjermeros.
Stank
Tiltaket fikk navnet "Operasjon Asfalt" fordi likene ble transportert i papirsekker trukket med asfalt. Disse skulle i utgangspunktet være tette, men dette viste seg snart å være feil. Tilstanden i lasterommene på de involverte skipene unndro seg enhver beskrivelse, selv om Fjermeros gjør noen forsøk i boken:
"Da de kom ut til nærmeste by og la til kai, var stanken fra likene så ille at folkene oppe på broa var redd det ville vekke oppsikt på land. To av mannskapene fikk da ordre fra båsen om å støpe igjen gattene inn mot landsida. «Jaså! Så dere måtte plombere spylgattene sånn at byfolkan’ ikke skal plages med duftene fra den eksotiske lasta vi bringer»,"
— Noen har knapt villet innrømme at de var med på dette, og enkelte vil ikke under noen omstendighet stå fram under nummer og navn. Lokalbefolkningen i Nordland reagerte helt spesielt kraftig på det de opplevde som gravskjending. Samtidig var de som utførte arbeidet satt under et veldig press. Lokalavisene skrev mye om det som skjedde, men det er tydelig at informasjonsnivået var dårlig, sier Fjermeros.
I Mo i Rana møtte 7-800 mennesker opp for å stoppe oppgravingen av 90 russiske lik, og dette lyktes de også i. Andre steder ble sjøfolkene møtt av en iskald skulder når de kom på fest på lokalet etter å ha vært grundig desinfisert på det lokale sykehuset. "Der kommer likrøveran", var refrenget de ble møtt med.
Raseri
— Folk ble rasende. Mange hadde vært vitner til hvordan fangene hadde blitt henrettet og myrdet, og mange hadde forsøkt å hjelpe dem. De følte tette bånd til russerfangene som nå ble behandlet på denne måten, sier Fjermeros.
Det var altså ikke bare "kommunister" som reagerte kraftig på det som skjedde, men også norske øvrighetspersoner som lensmann og prest i bygdene som ble berørt. I lokalavisene kom det etter hvert svært kritiske artikler, noe som gjaldt såvel borgerlige som sosialistiske aviser.
— Men man fryktet ikke bare aksjoner fra lokalbefolkningen, men også fra russerne selv. I flere navngitte fjorder mellom Lyngen og Fauske hadde de involverte skipene uttrykkelig ordre mot å legge til kai om natta, og det ble rapportert om mistenkelige fartøyer som ble sett i nærheten. Man var ikke i tvil om at russerne fulgte med, sier Fjermeros.
Moskva radio rapporterte da også nesten daglig om det som foregikk.
Felleskommisjon
Sett i lys av dette var Operasjon Asfalt langt fra å være en suksess, og dette ble også slått fast av en kontreadmiral i et internt notat i etterkant.
— De politiske kostnadene var store. Dette skjedde samtidig med svalbardkrisen, og tonen hadde nok ikke vært så skarp om ikke disse tingene hadde skjedd samtidig. I oktober kom det en illsint note fra sovjetiske myndigheter med krav om opprettelse av en felleskommisjon for krigsgravene. Dette ble innrømmet, for da var aksjonen langt på vei gjennomført likevel. Etter dette senker det hele seg ned på hvilepulsnivå, forteller Fjermeros.
Siste kapittel i boken ble skrevet da han besøkte fylket Sjatsk i Russland og møtte enken til en av de nær 8000 som ble begravet med bulldoser på Tjøtta.
— Familien visste ikke engang at han hadde vært i Norge. Det eneste de visste var at han hadde forsvunnet på en slagmark i sentral-Europa. Men han var altså en av de 890 gravlagte som er identifiserte. Resten er navnløse, sier Fjermeros.