BERGEN: Forlaget har nemlig klekket ut ideen om å slippe samme Pondus-album i fire ulike varianter, med minst fem dialekter i hvert blad.

De slippes mandag, ett på Sør— og Østlandet, ett på Sør- og Vestlandet, ett i Midt-Norge og ett i nord. Selv hevder Egmont frimodig at de fire albumversjonene «ville fått Ivar Aasen til å spinne i graven av glede».

Fornøyd Pondus-far

Pondus-far Frode Øverli er fornøyd med at hans serieavkom nå er blitt flerdialektisk.

– Jeg vet det er gjort før med hell, med en annen serie, så det er artig å prøve.

Men han innrømmer at det samtidig er litt snodig.

– Det er rart å se det fordi det ikke er jeg som har stått for oversettelsen. Karakterene virker annerledes, men samtidig gjenkjennelige. Jokke er Jokke uansett dialekt, fastslår Øverli til NTB.

Når han skriver tekstene til «Pondus», tar Øverli utgangspunkt i sitt eget språk og uttrykk.

– Ungene mine, som er tenåringer, har en helt annen sjargong enn jeg. Men figurene i serien er satt i sitt språk, det ville vært rart om Pondus brukte siste uttrykk fra gaten. Det måtte i så fall være Påsan, selv om jeg har gjort det i liten grad hittil, medgir Øverli – og blir litt ettertenksom.

Hvilke av de fire målførene i «Pondus på din dialekt» har han selv har størst sans for?

– Det må være nordnorsk, som jeg alltid har hatt sansen for. Det smeller godt i veggene når de drar på!

– Et hakk lenger

Sjef for oversettelsen av Pondus til dialekt har vært språkforskeren Øystein A. Vangsnes, en sogning som jobber ved Universitetet i Tromsø, og som i sin tid fikk en bråoppvåkning da familien flyttet til Lillestrøm.

Han har selv besørget den vest- og nordnorske utgaven av «Pondus», mens han satte bort den midtnorske og østnorske til to kolleger.

– Det at det blir gitt ut et Pondus-album i fire dialektversjoner er et tydelig bevis på at vi nordmenn verdsetter dialektmangfoldet vårt, skriver Vangsnes i heftet.

Teksten i boblene er skrevet svært lydnært, blant annet har han kuttet ut alle stumme konsonanter, slik folk flest gjerne dels gjør når de skriver dialekt.

– Vi har dratt det enda et hakk lenger, sier Vangsnes til NTB og fastslår at «oversetterjobben» var for morsom til å si nei til. Selv om den egentlig strider en smule med hans kjepphest om at dialektbruk ikke er ensbetydende med humor, slik det lett blir.

– Dette er bare humor, men det får gå for denne gang! ler han.

– Kurant og slangaktig

Språkforskeren karakteriserer språket til Pondus selv som «helt kurant» og «slangaktig»:

– Han er bartender på en fotballpub, og det innebærer både litt på kanten-humor og noen grove uttrykk. Noen ganger måtte jeg spørre meg om uttrykket ville gå, andre ganger byttet jeg også ut noe – for å finne frem til stedlige uttrykk. Jeg er spent på reaksjonene, innrømmer Vangsnes.

Som i sin midtsideartikkel blant annet peker på forskjeller i ordforråd. Dermed får Pondus-leserne vite at bergenserne kaller kvinnebryst for «daiar», mens de i Troms og Finnmark kan gå under navnet «deite», og i Sogn «tatta».

Og at der nordlendingene sier «hæstkuk», ville østlendinger våget å si «drittsekk» og på Sørlandet «dumming».