KRISTIANSAND: Svært mange nordmenn har ønsket å lære seg «kunsten å leve». Boka til Jan Vincents Johannessen med den tittelen, illustrert med malerier av Jakob Weidemann, er blitt solgt i 135.000 eksemplarer siden den ble utgitt i 1993. Nå har forfatteren skrevet den nesten helt på nytt, den utgis i stort format og med andre Weidemann-bilder i prakttrykk.
— Kunsten å leve - det er et stort tema?
Ja. Og etter første bok fikk jeg i bøtter og spann med brev fra folk som ville ha råd om livet. Men jeg har nok problemer med mitt eget liv, så jeg kan jo ikke gi folk råd, sier den tidligere direktøren for Radiumhospitalet som ellers både skriver, komponerer, maler, fotograferer, lager glasskunst og smykker.
Livserfaring
Det er historier om livserfaring han byr på. Med setninger som dette: «Livet er ikke noe du skal utsette, men noe du skal leve akkurat nå. Det er altfor få mennesker som lever i dag. De fleste forbereder seg på å leve i morgen».
Han skriver også om sin egen sønn som ble slått ned på gaten i Oslo i 1993. Da ble livet forandret for dem begge.
Du vet ikke hva det er å være lykkelig hvis du ikke har vært ulykkelig, sier han til Fædrelandsvennen.
Hvordan var det for legen å være pårørende?
Pårørende tenker ofte at det burde heller ha vært meg som ligger der. Siden fikk jeg selv en feildiagnose - jeg var dødsdømt i 14 dager, men det var egentlig ikke så ille. Ikke ble jeg mer kristelig heller. Og det var fordi jeg hadde vært pårørende selv. Ofte ser vi at det er pasientene som trøster de pårørende, sier han.
Tilbake til Sørlandet
Vincents Johannessens sønn ble 50 prosent ufør, og jobber i dag i informasjonsavdelingen i TV 2. Selv tilbringer faren stadig mer tid på Sørlandet. Akkurat nå tar han et sabbatsår fra oppgaven med å lede Radiumhospitalets internasjonale virksomhet. Ny bok skal skrives, denne gang om ledelse, og mye av skrivingen foregår på Herøya, der han kjøpte hytta til Kåre Valebrokk. I tillegg eier han barndomshjemmet sitt i Kuholmen.
I det tilbrakte han sine første år i en 25 kvadratmeters leilighet med utedo. Siden flyttet familien til Snorres gate.
Hvordan minnes du Kristiansand?
Jeg ble helt kvalt av all prektigheten. Så jeg har hatt et ambivalent forhold til byen, har både elsket og hatet den. Nå har jeg et mer avslappet forhold.
I båser
På hvilken måte ble du kvalt?
Jeg er vokst opp i Filadelfia, og hos besteforeldrene mine i Kuholmen drev de med voksendåp. Den gangen var folk i byen veldig lukket inne i båser. En kunne for eksempel ikke gå fra Filadelfia til Salem, og katolikkene gikk til helvete uansett. Men når kristiansandere kommer til himmelen, vil nok noen bli overrasket over hvem som er der - og hvem som ikke er der!
— Jeg hater å bli lukket inne i båser. Er du sykehusdirektør, så skal du liksom bare være det. Er du forfatter, så skal du ikke være noe annet. Så når du er så uryddig som meg, blir folk både skremt og irritert. Men man må få bestemme over sitt eget liv - såframt det ikke skader noen.
Selv føler jeg meg ikke mislykket, men ikke spesielt vellykket heller. Jeg er nok gjennomsnittlig mer deprimert enn folk flest. Dermed gjør jeg ting, jeg maler eller lager glassfat og smykker for å komme meg opp av den dritten. Det er lettere å hive ting over skulderen når du driver med noe annet. Weidemann sa en gang at min maling var min fyll.
Så av og til blir jeg litt sjokka over hvor mye ting jeg har gjort betyr for folk - mer enn de betyr for meg.