KRISTIANSAND: -Når folk spør hva slags band vi er, sier jeg bare rock’n roll, sier en tilbakelent Tyler Sargent fra Clap Your Hands Say Yeah!

Han har sammen med resten av bandet ankommet festivalen for bare få timer siden etter en strabasiøs reise hvor bussen, som skulle fraktet dem videre fra Frankrike til London, endte opp med å kjøre 4 timer uten bandet om bord.

-Vi ble sittende i gresset utenfor tollen å vente. Tyler Sargent ler. Og dermed mistet de det planlagte flyet til Norge. Slike ting skjer visst også, selv om man er stjerne.

For stjerner er de, om enn så sympatiske og jordnære, så er CYHSY er et av de mest omtalte bandene den siste tiden. Etter at bandet la ut to låter på nettet, og Pitchforkmedia liret av seg den ene superlativen etter den andre, lot ikke interessen rundt bandet vente på seg. Og i kveld spiller de på Plenen.

Nå har han plassert seg godt i skyggen og prøver å svare på spørsmål om Clap Your Hands Say Yeah!

Bandet har av media, presse og bransje blitt utropt til å være indierockens redningsmenn, blitt sammenlignet med Talking Heads i tide og utide og det er blitt sagt at bandet har revolusjonert måten nye band entrer musikkscenen på gjennom internett. Tyler tar alt oppstusset rundt bandet med stor ro.

-Det er vanlig for tiden at band blir slått opp stort gjennom internett, men oppmerksomheten rundt det er tidsbegrenset, mener han.

Han føler verken noe press eller ansvar i forhold til all oppmerksomhet og omtale.

-Vi prøver å ikke fokusere på det. Vi er glad for oppmerksomheten rundt bandet, men vi liker å ha fokus på det vi holder på med og håper at all oppmerksomheten ikke påvirker det vi gjør.

Indiebegrepet synes han også er noe vagt og vanskelig å forholde seg til.

-Når folk sier indie, er det ofte forbundet med visse bevegelser, og en viss type utseende med mer. Der passer vi ikke alltid helt inn. Indierock-kategorien er i tillegg veldig vag. Den betyr ikke noe lenger, føler han.

Han eksemplifiserer med at flere og flere såkalte indieband lar seg signere til store plateselskap. Noe som går helt imot indie (independent) begrepet. Men han er også klar over at Clap Your Hands Say Yeah! er et band med en viss etikk. Den selvtitulerte platen deres er ikke på noe selskap I USA, men i Europa ble de avhengig av en selskapskontrakt for å kunne få distribuert platene sine. Og dermed skaffe seg spillejobber. Bandet har aldri vært i Norge før, men har rukket å spille mange festivaler ellers i Europa. Han mener det er mye mer en hendelse å spille på festival enn det er å ha egne konserter, men at det også er litt mer kaotisk og dermed litt mer trettende. Slik som det blir når man blir sittende 4 timer å vente på en buss som har kjørt fra deg.

På spørsmål om hvor det fantastiske bandnavnet kommer fra, ler Tyler og sier:

-Det er en kjedelig historie.

Han er likevel ikke vanskelig å overtale til å fortelle videre.

-Bandet kom sammen første gang i februar 2004 og vi skaffet oss vårt første show i mars, men vi trengte et navn. Alec (vokalisten) og jeg kjørte rundt i en bil i Brooklyn og passerte en murvegg hvor det stod skrevet Clap Your Hands Say Yeah! Og det var det.

Når dere spiller i kveld på Quart, kommer folk til å klappe i hendene og si yeah da?

-Kanskje, flirer Tyler og tenker seg om.

-I det minste at de klapper i hendene, det ville vært bra, avslutter han.