— Jeg har hatt ganske mye flaks i livet.

Charlotte Thorstvedt ser på klokka. Hun roter nedi håndvesken etter mobilen som ringer. Drosjen snirkler seg gjennom gatene i «folkhemmet», på vei mot flyplassen utenfor Stockholm sentrum.

Superstressa

— Jeg skal være konferansier under en veldedighetskonsert i Tromsø. Jeg er superstressa, mumler hun til telefonen.

«Charlie», som vennene kaller henne, beveger seg raskere enn en middels god norsk midtbanespiller. Fintene er uforutsigbare. Stilen uortodoks og offensiv. Best i angrep, best uten ball. Slik blir man kanskje når faren er keeperkjempen Erik Thorstvedt og oppveksten ser ut som en reise mellom europeiske fotballmål: Født i Tyskland, da pappa spilte for Borussia Mönchengladbach, ett år i Sverige, åtte år i London.

— Kylling, kvitrer hun, kyllingbevegelser.

Hun flakser med armene. Drosjesjåføren løfter lynraskt blikket fra veibanen opp til speilet.

— Under fjernsynssendingene viftet jeg med armene. Pappa kalte dem kyllingbevegelsene. Jeg klarte ikke å la være men har vel ingenting imot å være kylling.

Presset seg selv til slanking

Erfaringene har modnet henne. For fem år siden trippet hun på catwalken. Modellen Charlie.

— Jeg ble ikke presset til å slanke meg, men det var stadige målinger av kroppen. Jeg presset meg selv. Og ble litt tullete i hodet.

Hun ble sliten. Skjønnhetsidealet flyttet grenser og gjorde noe med selvbildet. Foreldrene spurte om hun spiste sunt. De sa hun var for tynn og at hun burde spise mer.

— Søkte du hjelp?

Fikset seg selv

— Nei, jeg var så heldig at jeg klarte å komme ut av den onde sirkelen selv, men det var nære på at jeg måtte be om hjelp. Til slutt forsto jeg at slankingen bare var tull. Jeg ville mye heller nyte livet. Jeg er kjempeglad for at jeg har fikset meg i hodet, sier hun.

Etter to år med modelloppdrag kuttet hun ut catwalken. Og opplevde at hun ble gladere, tryggere og lykkeligere. 17 år gammel reiste hun til Amerika. Hun ble der i to måneder.

— Der spiser de fastfood til frokost, lunsj, middag og kvelds. Helt umulig ikke å legge på seg. Da jeg kom hjem, var jeg litt rundere i kantene. Heldigvis. Nå spiser jeg sunt, men når jeg er sulten.

19 millioner seere

I det unge, hippe og hektiske kontorfellesskapet til MTV i Stockholm sitter Charlie og leter etter gode formuleringer. Hun skal formidle nyheter fra underholdningsverden, hun skal være programleder for showet «Euro Top 20», som ifølge hennes arbeidsgiver har 19 millioner unike seere, og potensielt kan nå 77 millioner. Hverdagen er ikke en glamorøs duving over myke, røde løpere, men lange dager og hardt arbeid. Jobben gir henne mye, både klesbudsjett og stylist, gallaer og spennende festivaler, men hun blir ikke rik av lønnen.

Norges første MTV-personlighet angrer ikke.

— Jobben er superkjekk.

Paris Hilton på pc-en

Noen ganger får hun møte kjendiser, de store stjernene som får et ungt hjerte til å dunke nervøst, får tungen til å krølle seg uforståelig rundt bokstavene. Men hun er blitt mer profesjonell, mener hun, og takler uforutsette problemer under sending uten å få panikk.

En huskelapp på pc-skjermen minner henne om å «booka flight». Et bilde av en usminket Paris Hilton bak jernstenger, i en trang fengselscelle, langt borte fra barndomshjemmet i toppetasjen på Waldorf-Astoria Hotel på Manhattan, flimrer over skjermen. På skrivebordet står et speil, en pose med sminke ligger ved siden av den engelske skoleordboken, en vannflaske står ved siden av en grå lue. Charlie har alt hun trenger for å kunne se i kamera, eller gå rett ut på party i Stockx holm sentrum. En koffert står reiseklar på gulvet.

Ung og frisk på MTV

— Hva vil du gjøre når du blir større?

— Aner ikke.

Hun ler høyt.

— Jeg tror ikke jeg har lyst å jobbe i tv hele livet. På MTV må du være ung og frisk, her kan jeg ikke bli til jeg er gammel og grå.

Hun valgte bort utdannelse i London. Leilighet og flybillett var i boks da hun takket nei til plass på prestisjetunge London School of Economics. Foreldrene rådet henne til ikke å ta jobben i MTV og heller skaffe seg en skikkelig utdannelse.

— Jeg skal selvsagt ta utdannelse, men den kan jeg satse på senere.

— Lytter du til foreldrene dine, men gjør som du selv vil?

— For det meste er vi enige om hva som er de riktige avgjørelsene i livet. Jeg er jo en liten rebelsk ungdom også, som må få lov til å finne ut av ting. Men jeg har lyst til å studere sosialantropologi senere.

Har forbedret seg

Lyskasterne varmer, Charlie vrenger av seg jakken. Hun venter på klarsignal fra kontrollrommet til å lese nyheter. Hun gjesper høyt, sjekker at t-skjorten ikke har glidd opp langs magen, stryker det lange håret bort fra venstre øye, gjesper en gang til. Så er opptaket i gang.

— Var du håpløs i begynnelsen?

— Jeg ble kastet ut i store utfordringer, uten noen erfaring. Ingen ventet vel at jeg skulle være superflink fra første sekund. Innsatsen var så bra den kunne bli. Jeg gjorde mitt beste, men selvfølgelig var det rom for forbedringer. Jeg har forbedret meg noe sinnssykt.

Ikke kjendis i Sverige

— Føler du deg som kjendis?

— Egentlig ikke. I Sverige er jeg et ukjent ansikt, men i Norge merker jeg at noen kjenner meg igjen. Det er hyggelig, men ikke viktig.

— Hvordan beholder du bakkekontakten?

— Jeg lar meg ikke rive med av hysteriet. Noen elsker å gå på kjendisfester. Egentlig liker jeg ikke sånt. Stemningen er ofte stiv, ekkel og overfladisk. Jeg fortrekker heller å være sammen med venner.

Vil ikke være forbilde

— Er suksess viktig for deg?

— Ehh......om suksess er viktig for meg?

Hun trekker skuldrene opp og vifter med hendene.

— Det har jeg ikke tenkt på. Når jeg gjør noe, gjør jeg så godt jeg kan. Det er viktigere enn suksess. At jeg fikk jobb i MTV, var mye flaks.

— Hvilke verdier ønsker du å formidle til andre ungdommer?

— Huff, jeg liker ikke tanken på å være forbilde. Det er litt skummelt. Jeg synes at man skal ta sjanser. Har du lyst til å gjøre noe her i livet, kast deg uti og se om det funker. Kanskje får du aldri sjansen igjen.

Redd for basketballen

Hun vokste opp i en haug med sure sokker, skitne fotballsko og svette keeperdrakter. Men om hun har arvet farens avvæpnende ironi og kjappe replikker, har hun aldri latt seg fascinere av kvinner og menn som løper etter en ball.

— Jeg har aldri vært interessert i fotball. Jeg har aldri spilt fotball.

Hun har forsøkt mange andre idretter; ballett, turn, judo, basket og volleyball. Hun skjemmes ikke over avsløringen:

— Jeg er ikke det største idrettstalentet i familien, nei. Pappa erter meg for at jeg var så redd basketballen. Han syntes det var flaut å se på.

Når snur karmaen?

Hun har delt faren med mange.

— Han er populær. Alle forguder han – også jeg. Pappa er en sympatisk kar. En bra far, et godt forbilde. Jeg har vært heldig med foreldrene mine. Livet har vært ekstremt godt, men jeg venter at karmaen skal snu og at forferdelige ting vil skje med meg.

I noen sekunder er hun alvorlig. Så smiler hun og latter glir over leppene. Ikke alltid lett for andre å vite om Charlie er alvorlig eller om hun tøyser. Livsmottoet har hun muligens fått fra sin far, i hvert fall er det hentet fra en sportsreklame: Just do it!

Maler David Bowie

I fritiden maler hun. Fargerike bilder. Stemninger og følelser strykes med pensel på hvitt lerret. Musikkikoner får ansikter. –.Jeg liker å male mennesker med spesielt utseende, slike som Brian Eno, Morrissey, Bowie. Naboene hører at hun maler. Når David Bowie synger «We could be heroes, just for one day», står hun spent foran staffeliet.

— Jeg forsøker å komme inn i Bowies verden. Derfor må jeg høre stemmen hans. Vil du se bildet av Bowie?

Hun tar opp mobiltelefonen, leter blant bildene hun har lagret på den.

— Her er Bowie! Se!

Er litt bohem

— Er du flink til å male?

— Jeg er ikke så ille. Mamma synes jeg er kjempeflink. Hun maler også, så komplimenten kommer fra en som vet hva hun snakker om. Når jeg maler, er jeg litt bohem. Da lytter jeg til musikk, drikker hvitvin og svinger penselen. Det er liksom mitt ville liv.

Drosjen stopper foran avgangshallen. Hun tar kofferten ut av bagasjerommet og går fort til innsjekkingsskrankene.

Snart skal Charlie sveve høyt.