Dette bandet er mer eller mindre et britisk fenomen. På den andre siden av Nordsjøen er de store, men de klarte også å samle en solid kjerne med fans til den store Hovescenen. Responsen de fikk var i overkant i forhold til det de leverte, for Harry McVeigh sang til tider så surt at det var irriterende.
LES OGSÅ: White Lies-bassist vil flytte til Norge
Han slet spesielt tungt på rolige versene, mens det gikk bedre når han fikk ta i skikkelig. Men i forhold til lydbildet de har på debutalbumet ”To lose my life”, var dette litt skuffende.
White Lies lager dunkel depperock med mange sanger om død og begravelse. De blir gjerne sammenlignet med Joy Division og New Order. Det stemmer nok til en viss grad, men når de legger inn fete heavyriff på noen av låtene blir det litt vanskelig å svelge.
Uansett klarte White Lies å skape en bra festivalstemning i solskinnet. Folk koste seg selv om platen deres er langt bedre enn konserten de leverte. Harry McVeigh sørget for å gi meldingene som folket ville ha, nemlig at dette var det beste publikummet de har spilt for, og at dette var den beste festivalen i verden i det vakreste landet de har besøkt.
Etter 47 minutter på scenen hadde de spilt albumet sitt, og gjett hva de spilte til slutt? Jo da. De avsluttet med låten ”Death”. Det skulle bare mangle.