At det fungerer slik forutsetter selvsagt at hele apparatet fungerer optimalt. Og sånn er det her i byen akkurat nå. Orkesteret er som både fløde og smør, og med en rutinert dirigent på podiet, fire håndplukkede solister fra øverste hylle i Norge, ja, da ligger alt til rette for en helaften, kall det gjerne «Galla». Det høres litt stivt ut, men det betyr bare at de på scenen er kledt til fest.
Og fest ble det . Jeg har lyst til å begynne med slutten. Jeg måtte ile ut under Verdis fengende drikkevise fra La Traviata for å rekke å skrive dette. Men da hadde jeg allerede grått mine salte tårer over Bess og Porgy
(Silvia Moi og Ynge Søberg) i «Bess, You Is My Woman Now» — fordi jeg jo vet at de ikke får hverandre likevel, tross den lykke som stråler i denne sangen. Og jeg hadde hikstet litt sårt inni meg under alle fire solistenes fantastiske «You’ll Never Walk Alone» av Hammerstein. Jeg hadde smådanset med føttene, helt lydløst, mens «Lippen schweigen» gikk over tilje med Ann-Beth Solvang og Henrik Engelsviken.
Første avdeling var viet opera , fra Mozart via Rossini til Verdi, Tsjaikovsky, Puccini og Bizet. Andre avdeling var viet operette og musikal. Det er tydelig at det populære stoffet fenger ekstra godt. Omkring to tusen mennesker opplever denne Operagallaen. Det er en enorm tilstrømning. Det tatt i betraktning må en vel kunne konkludere med at programvalg og produksjonen som helhet er meget vellykket og riktig. En hilsen til lysmesteren for sympatisk og varmt lys.
Et spørsmål melder seg : Hvorfor synges alt på originalspråk? Jeg er klar over at alle operahus fremfører operaer på originalspråk for tiden. Men en burde kanskje vektlegge det pedagogiske hensyn som ligger i å fremføre enkeltarier på norsk? Nå ble vi geleidet gjennom forestillingen av en utmerket konferansier, Elisabeth Lindland. Men det er likevel begrenset hva som kan forklares om det enkelte nummer, slik at en forstår sammenhengen.