• Dirigent: Andrew Litton

  • Solist på fiolin: Vadim Gluzman

  • Program: Geirr Tveitt: Fra «Hundrad folketonar frao Hardanger», Erich Wolfgang Korngold: «Konsert for fiolin og orkester», Richard Strauss: «En alpesymfoni»

  • Bergenfilharmonikerne demonstrerte den vidunderlige galskap senromantikkens gigantorkester er og skapte larmende jubel i en nesten fullsatt konsertsal fredag kveld.

Vi kan vel si det sånn at de tok det helt ut alle sammen, både de tre komponistene som var representert i programmet, det fulltallige og fulltonende orkesteret med sin eminente dirigent Litton, og en supervirtuos fiolinist ved navn Gluzman i Korngold-konserten. Aldri har vel en mer direkte jublende konsert vært holdt i denne byen, for her var det fest fra begynnelse til slutt – to timer senere.

Geirr Tveitts fantastiske folketoneinspirerte småstykker i «Hundrad folketonar frao Hardanger» er miniatyrer bare i lengde med hensyn til tid. De er ellers perler, kunstverker av instrumentasjonskunst, fulle av humor og sprelske overraskelser, langt på vei ganske ekstreme i uttrykket, og særdeles velegnede som åpning på en konsert.

Legg så til en fiolinkonsert med sterke senromantiske elementer, dyp tilknytning til Hollywoods filmmusikk, rotfestet i den europeiske sonateform-tradisjonen, krydret med softmusic-elementer og endatil impresjonistiske klangflater – fremført av en mester på sitt instrument, en sann virtuos på fiolinen, i et samspill med dirigent og orkester som må være av sjeldent god kvalitet. Det var festens fortsettelse.

Med Richard Strauss’ temmelig nøyaktig hundre år gamle «En Alpesymfoni» til gode etter pausen, visste alle som har litt kjennskap til den, at festen bare så vidt hadde begynt. Nå braket det løs. Andrew Litton drev de hundretalls musikere til fantastiske ytelser. Med full kontroll over det enorme partituret brettet han ut dette tonemaleriet så ingen skulle være i tvil om hvor både han og Richard Strauss ville. Alpesymfonien er nesten naivistisk som konsept, med programtitler for hvert avsnitt og naturimitasjoner på rekke og rad, fra buldrende tordenvær og gnistrende lyn, til de søteste kulokker og klingende bjeller, ulende vind og buldrende fosser, strålende utsiktspunkt og dyster natt. Et øyeblikk er det nesten så en kjenner lukten av fjøs. Et annet gyser en av kulde og monumental storhet. Dette er ekstrem-musikk, kanskje nærmere metall-musikken enn vi er vant til å tro.

Jeg må innrømme at jeg for få år siden tenkte at denne musikken, den får vi aldri høre i Kristiansand. Og – det er en type musikk som ikke lar seg gjengi i høyttalere. Men – nå fikk vi den. Takket være et særdeles hyggelig besøk fra Bergen og en konsertsal i Kilden som kan ta imot så prominente gjester. Kom snart igjen, kjære bergensfilharmonikere – vi hører gjerne mer.