Er det noe som heter classic rock, så må dette være classic pop.
Svenskene har helt siden Abba vært så flink til dette; å lage fengende popmusikk. På låten "Jungle" mikser Nina Persson på mange måter et uttrykk som framstår som en legering der Abba møter Roxette. Det er så lett å like dette med én gang. Så fint og så umiddelbart.
Vi finner mye av det samme på dette overraskende gode albumet. Overraskende bra fordi Nina Persson bare hadde gode enkeltlåter på prosjektet A Camp. Her er hun mye nærmere det litt undervurderte bandet The Cardigans. De solgte mange plater, noe de faktisk fortjente. Nå er det lett å høre at den signatursterke og døsige stemmen til Persson holder mål også i 2014 med sitt første soloalbum. Hun viser at hun fortsatt har et stort pophjerte med en så sterk identitet at man hører at det er henne fra de første sekundene til det hele er over på 41 minutter.
Tittelkuttet starter det hele på en bra måte, mens "Dreaming of Houses" er et annet høydepunkt. Nært og fint gjort i en lekker og leken produksjon fra hennes base i New York. Litt ujevnt, men likevel verdt å sjekke ut.
