Leonard Cohen (77) forsterker sannhetsverdien i det litt tvilsomme uttrykket om at de gamle er eldst.
For "Old Ideas" er ikke som tittelen antyder at melankolimesteren snurrer rundt med gjenbruk av egne ideer. Dette er nemlig et så bra album at det står seg bra blant hans beste.
Det har gått åtte år siden den litt mindre vellykkede platen, "Dear Heather". Han fikk kanskje kreativt påfyll og ny inspirasjon etter å turnet nær sagt verden rundt i perioden 2008 til 2010. Her viser han i alle fall stor spennvidde både når det gjelder tekstene og uttrykket i låtene. Han åpner med litt selvironi på den glimrende åpningslåten "Going Home". Dette kan høres ut som en avskjedssang, men det er nok mer ironi enn det tilsynelatende mørke alvoret som ligger der som et stemningsteppe.
Arrangementene er tiltalende og organiske med lavtspillende musikere som blant annet trakterer fiolin, melodika og trompet. Og så har han selvsagt med seg disse smekre kvinnestemmene som sørger for de fargerike vokalharmoniene. For selv om stemmen til Leonard Cohen er aldri så mye dempet, trist og nedstemt, så låter det hele veien tiltrekkende og smektende slik som bare Leonard Cohen kan få det til å låte.
Han synger "I know I’m Old, the Mirror Don’t Lie". Cohen ønsker ikke å lyge til seg ungdommelige fakter. Han vet hvor han er i livet. Og han har aldri sunget grovere, dypere og mørkere enn på "Old Ideas", selv om man egentlig ikke skulle tro det var mulig. Men det var altså det, og når han leverer den utrolig vakre "Lullaby", blir det slik at man håper at dette aldri skal ta slutt.