Regi: Bodil Kvamme
Med: Anne Ma Usterud, Turid Gunnes og Henriette Marø
Kilden, Intimsalen
Agder Teater har vellykket bidratt til å frembringe ny dramatikk. Tre skuespillere skaper en levende og intens samtale i Bodil Kvammes stramme regi. Etter 55 minutter er det hele over, og atmosfæren er så fortettet at man nærmest gisper etter luft. Helt til sist projiseres navnet Louis Hogganvik med fødsels— og dødsdato på bakveggen, og vi er tilbake i virkeligheten. For dette er teater med historisk bakgrunn.
Louis Hogganvik ble arrestert av gestapo mot slutten av krigen, i januar 1941. På Arkivet ble han torturert så ille at han til slutt ikke så noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. For å skjule forbrytelsen fraktet gestapistene liket ut på havet og senket det. Om dette forteller Heivoll i romanen Himmelarkivet som kom i 2008. Nå har Heivoll diktet at fru Hogganvik noen år etter krigen reiser til Tyskland for «å se Kerner dypt inn i øynene». Hun treffer ham ikke hjemme. Hun blir invitert inn av datteren Elfi, som mistet sin far til krigen da hun var fire, og som nå som attenåring har fått hjem en far som «bare sitter og stirrer». Fru Kerner deltar etter hvert svært motvillig i samtalen. Elfi er barnet som aner mer enn de voksne tror.
Heivolls tekst har kvaliteter som minner om Jon Fosses skuespill. Formuleringer repeteres ofte tre, kanskje fire ganger, en utfordring som løses svært godt av de tre på scenen. Åpenbart behersker fru Hogganvik tysk, noe språkproblem antydes ikke. Men forskjellen i språk understrekes av Usteruds sørlandsdialekt mot de to andres østlandske normalmål. Det er fine karaktertegninger fra alle tre, en ekstra stjerne til Henriette Marøs lett nervøse ungjente.
Språket virker naturlig, tross repetisjonene. Likevel er samtalen ikke realistisk i egentlig forstand. Det er vanskelig å forestille seg at ikke fru Kerner for lengst ville ha ringt politiet for å få kastet ut denne innpåslitne, ubudne gjesten fra Norge. Realismen er delvis også borte i regi og scenografi. Det er fire ulike stoler i stuen, de snakker til salen like mye som til hverandre, det er «tilfeldigvis» dekketøy til tre selv om man aldri vet når Kerner kommer hjem fra forretningsreise.
«Hva var det du så i øynene hans den gangen dere danset»? Spørsmålet stilles fru Kerner av fru Hogganvik. «Jeg så - jeg så fremtiden. Begynnelsen på livet, det store livet», svarer fru Kerner. Kerner hadde knust Louis Hogganviks ene øye. Fru Hogganviks formål med tysklandsreisen er å «se Kerner dypt inn i øynene». Hva er det som bor der inne i et menneske som kan begå slike forbrytelser. Og - kan en se det i øynene på folk? Dette er bare noen av de mange spørsmål en forlater denne sterke forestillingen med.