Niko Fischer har en skikkelig dårlig dag. Den vrange psykologen nekter å gi ham sertifikatet tilbake. Minibanken sluker bankkortet hans. Faren skrur av pengekranen. På denne dagen blir selv det å skaffe seg en helt vanlig kopp kaffe til en uoverkommelig oppgave.
Niko er ikke dum. Men han er en tenksom, plaget ung mann. Han sliter med å forstå om det er ham selv eller verden det er noe galt med.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er en hipp liten film debutanten Jan Ole Gerster har laget – kjølig på overflaten, men med et godt hjerte bankende like under. Den kjærlige fremstillingen av Berlin i svart-hvitt, bruken av cool jazzmusikk og den lakoniske humoren, fører tankene til Woody Allens "Manhatten" og de første filmene til Jim Jarmusch. Strukturen – én dag, ett liv, fra den ene morgenen til den neste – deler den med Joachim Triers "Oslo, 31. august".
Blant mye annet er "Oh Boy" også en ny fjær i hatten for det kristiansandsbaserte distribusjonsselskapet Fidalgo. Å overbevise oss om at tysk film kan være både morsom og varm, er et kunststykke man ikke skal kimse av.