Sett i henhold til tittelen kan en kanskje forledes til å tro at denne filmen er en form for politisk manifest eller agitasjon. Jada, mye sees på bakgrunn av det berømte studentopprøret i Paris i sommeren 1968. Mye tankegods serveres fra de dagene, og mange flammer fra den sommeren blusser i de personene filmen kretser om.

Men, nei, filmen er ikke et manifest, heller ingen agitasjon. Den er et minne, basert på regissør/manusforfatter Olivier Assayas egne erfaringer. Og som minne betraktet er filmen personlig, men Assayas styrer unna det private, det blir en allmenngyldig betraktning over en ungdomsfølelse mange kan kjenne seg igjen i. Nemlig i splittelsen mellom å være tro mot det kollektive, her omfavnelsen av radikale, politiske ideer/handlinger og det å ta vare på seg selv, sine egne evner og ambisjoner.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

ETTER REVOLUSJONEN: Denne franske filmen skildrer en gruppe studenter tre år etter revolusjonssommeren 1968 i Paris. Bildet viser Clément Métayer og Lola Créton. Foto: AS Fidalgo

Selv om handlingsstrukturen er lagt til 1971/72 ser regissør/manusforfatter Assayas alt med nåtidige briller. Og det er her tonen og atmosfæren av både ømhet og bittersøthet kommer inn. Alt filtreres på en måte gjennom dé elementene. Men varsomt, å ja, varsomt.

Samtidig, av den simple grunn at de menneskene han tegner befant seg i ettervirkningene av lavastrømmen som oppåsto etter sommeren 1968 i Paris, viser han berettigelsen av studentenes krav og deres frustrasjon over "tingenes tilstand". Men både direkte og indirekte viser han også den indre arroganse og enøydhet som fantes i deres erklæringer, i deres program, i deres slagord. Alt, altså, sett gjennom hans intellekt og følelser, over 40 år senere.

Rent regimessig innehar dette både váre stemninger, hektisk action og temperaturhøye meningsutvekslinger. Olivier Assayas tar omhyggelig vare på alt, sammen med et håndplukket lag unge skuespillere.

Fasit: Skarpt, ømt og bittersøtt.