Dette målet er ennå ikke nådd. I dag heter «barnet» Sørf, er blitt ti år gammelt og har fått en plass på statsbudsjettet. Her er hele historien.
I kjølvannet av Espen Hilles initiativ i Byhallen 25. februar 2003 oppsto en bølge som musikkmiljøet i Kristiansand har surfet på i 10 år. Men det har vært mange skjær i sjøen, og tilsatt musikk ville historien fungert som en rockeopera.
2003: Det mangeårige rocke— og studentstedet Vaskeriet hadde gått konkurs. Byens viktigste konsertscene for både lokale, nasjonale og internasjonale artister var borte. I Byhallen ble det arrangert folkemøte med sentrale aktører og politikere for å diskutere fremtiden for det rytmiske miljøet i Kristiansand.
Men som mangeårig produksjonssjef i Quartfestivalen var Hille vant til å tenke større — og lengre fram i tid. Svulmende av selvtillit etter nok et suksessarrangement i 2002 med David Bowie som hovedattraksjon, våget han å lansere store visjoner, visjoner han bygget på erfaringer fra Hultsfredfestivalen.
Judit Premak, administrativ leder i Sørf
Norges musikkhovedstad
— Vi har kompetansen fra Quartfestivalen og midlene i Cultiva. Med dette kan vi bygge opp et unikt miljø for unge kunstnere, sa Espen Hille, og fortsatte:
— Vi skal ta ungene når de er ti år gamle, stikke noen instrumenter i hendene på dem, plassere dem i et øvingslokale og gi full oppbakking. Slik skal vi drive fram talenter. Slik skal vi bli Norges musikkhovedstad.
Hille så for seg å bygge en paraplyorganisasjon som inkluderte hele rekrutterings- og produksjonsrekka innen musikkbransjen. Et fullstendig apparat rundt kunstnerne, fra studioer og øvingsrom til managerapparat og konsertscener.
Han ville gjøre bibelbeltets hovedstad til Rock City. Navnet bare glapp ut av ham, uten involvering fra et eneste pr-firma.
Politikere, med Quart-mor Bjørg Wallevik (H) i spissen, tente på ideen. Det samme hadde sjefen for Cultiva, byens kulturelle energifond, Erling Valvik, gjort. Fædrelandsvennen ryddet førstesiden dagen etter, og steinene begynte å rulle.
Vår suksess er størst når ikke vi syns.
Hille ble utpekt til å lede arbeidet med å konkretisere ideen.
I samarbeid med Høgskolen i Agder og Etablerersenteret Vest-Agder (EVA-senteret) ble et forprosjekt utarbeidet. Målet var å se på sammenhengen mellom kultur, næring, forskning og utdanning for å finne ut hvordan de best kunne utnytte hverandres kompetanse og ressurser, i et strukturert arbeid med høyt energinivå.
2004: I mai 2004 ble utredningen om Kristiansand Rock City presentert foran rundt hundre begeistrede tilhørere i Caledonien Hall. 14 måneder etter at ideen ble lansert, og fem måneder etter at Cultiva bevilget 700.000 kroner til forprosjektet, lå endelig rockebyens plan på bordet.
— Slik skal vi bli Norges musikkhovedstad.
Espen Hille, 2003
Bråk om logoen
Det ble ikke bare tommelen opp. Da Hille presenterte logoen for Kristiansand Rock City - hilsningstegnet særlig metallfolket i rockebransjen elsket, en knyttet hånd med lille- og pekefinger i været, trodde pølsemaker og styremedlem i Cultiva Anton Ringøen at det dreide seg om okkultisme.
— Det kommer ikke på tale å gi penger til en organisasjon som skal profilere seg med satans symbol. Dette kan vi selvfølgelig ikke godta i Kristiansand, sa han og la ikke vekt på hvilken mening Hille og kompanjongene la i logoen.
Også i byens kristenliv steg decibelstyrken kraftig:
Pastor Jan Gossner i Frikirken mente logoen fremstilte et stilisert bukkehode, «Dyrets merke», et symbol som i enkelte miljøer hadde blitt brukt som et ondskapens tegn.
Hille ristet på hodet. Parallellene til den religiøse motstanden mot Quartfestivalen gjorde at han knapt gadd å bli oppgitt. Men logoen ble trukket.
Rock City
4. november 2004 ble Kristiansand Rock City stiftet. Både vedtekter og et midlertidig styre ble presentert. Det skulle sitte til april 2005. Interimsstyrets brede sammensetning reflekterte tanken om et initiativ for hele byen.
Formålet ble formulert til å «skape et naturlig møtested for iverksettere og innovatører innen musikk og opplevelse».
Målet skulle nås ved å utvikle øvings— og konsertlokaler, trekke nasjonale og internasjonale utviklingsprosjekter til kristiansandsområdet, drive kompetanseutvikling, ivareta sentrale felles servicefunksjoner og bistå med finansiering, blant annet.
2005: Bare en måned etter trakk Hille seg fra styret etter uenighet om mål og framdrift. Han lot seg imidlertid lokke inn i varmen igjen og ble styreleder - fram til sommeren 2005. Da ble han kastet som styreleder og fikk en stakkars varaplass som trøst.
Overfor Fædrelandsvennen ga Rock City-gründeren tydelig uttrykk for skuffelse.
Organisasjonen kom litt ut av takt. Nå ble det maktkamper og personstrid, og det hele var i ferd med å utvikle seg til en farseaktig rockeopera. Blant utenforstående var skepsisen blitt stor.
Så også blant de innvidde.
2006: Dette ble grundig illustrert under årsmøtet i mai 2006. Av de 10 som gadd å møte opp, var seks fra styret. Nyvalgt styremedlem Kjetil Nordhus, kjent som vokalist i Green Carnation, valgte imidlertid å se på situasjonen som en utfordring.
— Det er god stemning i styret nå. Vi har fått gjort en del ting i året som gikk som ikke er synlige for folk flest. Blant annet har vi knyttet en del kontakter med samarbeidspartnere som tidligere har vært usikre på hva Rock City er, sa Nordhus og la overfor Fædrelandsvennen til:
— Nå gjelder det å gjøre dette synlig for publikum også.
Judit Premak, administrativ leder i Sørf
2007: Penger ble bevilget, og det første konkrete resultatet av Espen Hilles store ambisjoner i februar 2003 manifesterte seg i opprettelsen av et servicekontor på Odderøya 27. februar 2007. Kjetil Nordhus hadde da blitt daglig leder istedenfor styreleder, mens Solveig T. Knudsen hadde tatt hånd om taktstokken i styret.
Fra Rock City til Sørf
Sørf - Sørnorsk kompetansesenter for musikk - måtte bygges som organisasjon. Nordhus fokuserte på å jobbe utadrettet, mens Knudsen rigget organisasjonen. Den skulle nå avstemmes mot rockerne på den ene siden, og kulturbyråkrati på den andre siden.
Det ble en hit.
Vi ønsket å profilere oss med et navn som ikke ble assosiert med mye av den turbulensen som hadde vært.
I en periode fikk Rock City så mange tilslag på søknadene sine at de kunne ansatte en tredje person.
Året etter inngikk Kristiansand Rock City avtale med Start om å stille med lokale band til å spille (musikk) på stadion. Radioprogram ble det også noe av — en stund.
550 medlemmer
Men det viktigste arbeidet Kjetil Nordhus fikk i gang var seminarer. Masse seminarer, der aktører med kunnskap om musikkbransjens mange irrganger forklarte spirende musikktalenter hvordan de skulle te seg for å nå ut.
— Da vi startet med Rock City, hadde vi åtte seminarer i Kristiansand i løpet av et år. Nå har vi 80 arrangement på hele Sørlandet. Vi har gått fra å være en byforening i Kristiansand til å få status som et regionalt kompetansesenter for rytmisk musikk. Det er en vanvittig stor forskjell, fortalte Nordhus
Han hadde stor pågang fra musikere som ønsket å starte, utvide eller profesjonalisere plateselskap og studio. Og det var 550 medlemmer i Kristiansand Rock City.
Fokus på jenter
Rock City tok initiativ til å starte et AKKS-kontor i Kristiansand. Den idealistiske musikkorganisasjonen har som formål å rekruttere, motivere og synliggjøre kvinner i alle ledd av musikkbransjen i Norge. Det ble satt i gang rockekurs for jenter.
Og så ble navnet endret, fra Kristiansand Rock City til Sørf - Sørnorsk kompetansesenter for musikk.
— Vi ønsket å profilere oss med et navn som ikke ble assosiert med mye av den turbulensen som hadde vært, sier Judit Premak, som ble ansatt som administrativ leder, etter Solveig T. Knudsen.
Med sin kunnskap fra skatteetaten og økonomi trengtes hun til å sikre kontroll på pengene som hadde begynt å strømme gjennom systemet. Via bevilgninger fra Kristiansand kommune sørget Sørf for å dele ut turné- og arrangementsstøtte til lokale band og artister. En stund.
Mer bråk
2011: Fram til budsjettforhandlingene i bystyret høsten 2011. Da viste det seg plutselig at den politiske gløden for organisasjonen hadde kjølnet. Musikkmiljøet trampet resolutt i klaveret.
Akkompagnert av en voldsom oppmerksom i media oppsto et veritabelt hylekor fra alle kanter - både tilhengere og motstandere av bevilgningene. Det kulminerte med at Kjetil Nordhus troppet opp på Rådhuset med en underskriftsbunke med 3000 signaturer.
Støyen fra musikkmiljøet og dets tilhengere fikk striden om en knapp million kroner til å bli en av de mest omtalte sakene i et budsjett på nesten fem milliarder kroner.
2012: Men i 2012 skortet det likevel på penger igjen, til en lokal bank stilte opp med økonomisk nødhjelp på 100.000 kroner og sikret Sørfs videre liv.
Som nå hadde flyttet fra Odderøya til Aladdin kino.
Det viste seg å være en hule inneholdende vesentlig mindre rikdom enn den fra eventyret det ærverdige, gamle bygget er oppkalt etter. Og det var ingen ånd i lampen.
Reddet av forskning
Jo, kanskje en.
Telemarksforskning hadde foretatt en evaluering av Sørfs utdeling av penger til musikkmiljøet:
De regnet ut at Sørf i løpet av 2009, 2010 og 2011 hadde bevilget 1.772.250 kroner i turné— og arrangørstøtte, av et omsøkt totalbeløp på 6.789.033. Totalt var 180 søknader helt eller delvis innvilget, av 267 innleverte.
«På tross av de relativt beskjedne midlene Sørf deler ut, er tilbakemeldingene fra de som har fått midler, at støtten har vært uvurderlig for deres aktivitet», het det i rapporten. Sørf får også svært positive tilbakemeldinger på den kompetansehevende aktiviteten de bedriver, sto det.
Dette ble dokumentet som sikret Sørf stø grunn under føttene. Både offentligheten og det politiske miljøet forsto nå seriøsiteten til organisasjonen.
Så selv om det kom et forslag om å selge Aladdin og det ble gjenstand for ny politisk strid som skapte store bølger i hele skalaen av politiske farger.
Judit Premak og Kjetil Nordhus om bevilgningen over statsbudsjettet
Sørveiv
Sørveiv ble en ny, viktig stolpe i byggverket. Det ambisiøse treffet ble arrangert første gang i 2011, og henvendte seg først og fremst til bransjen, både lokalt og nasjonalt. Med en rekke seminarer med toppfolk - storheter som Clash og Pink Floyd - etablerte Sørveiv seg om en seriøs nasjonal aktør. I tillegg serverte de nye, spennende artister, litt i tråd med Bylarm. Men det var først og fremst et arrangement for innsidere.
Neste Sørveiv utviklet imidlertid ambisjonene. Konsertene ble åpnet i større grad for publikum. Dermed har Sørveiv langt på vei erstattet Bylarm som et av Norges mest spennende steder å oppdage nye artister, mens Bylarm i større grad valgte å satse på nesten nye, eller ikke nye, artister for å trekke flere folk.
Nye artister
Penger, kompetanse og utrettelig innsats i kulissene har bidratt til et sterkt og innovativt musikkmiljø, synliggjort både med et utall konsertarrangementer, ikke minst gjennom Trashpop, og utvikling av artister med stor gjennomslagskraft.
Honningbarna er det tydeligste eksempelet. Kristiansands-pønkerne fikk livsviktig økonomisk fødselshjelp til plateinnspillinger og turneer. Og da bandet vant NRK P3 Urørt-konkurranse, ble det Norges mest omtalte i alle kanaler.
Dette er en anerkjennelse av hva vi står for, og gir oss tro på at den jobben vi gjør er viktig.
Også artister som med Davy Jones Locker og Hanne Kolstø kan takke Sørf for vind i seilene. Kolstø har i organisasjonens 10. år markert seg som en av landets mest kritikerroste og særegne artister, med drøssevis av høye terningkast etter flere konsert— og festivalopptredener.
Toneangivende
Bak disse igjen står plateselskapet Karmakosmetix, drevet av Jan Kenneth Transet og Mira Svartnes Thorsen. De fikk uvurderlig hjelp både i form av penger og kunnskap til å drive sitt lille, uavhengige plateselskap som en periode var toneangivende i plate-Norge.
Inn på statsbudsjettet
2014: Like før jul 2014 fikk Sørf en gave av stor symbolsk verdi: De ble en egen post på statsbudsjettet. Summen er ikke all verden, 150.000 kroner, men:
— Dette er en anerkjennelse av hva vi står for, og gir oss tro på at den jobben vi gjør er viktig, sier Premak og Nordhus.
Årsbudsjettet på drift er oppe i 600.000 kroner, og søknaden til kulturdepartementet var på 800.000 kroner.
Stor omsetning
Årsomsetningen er imidlertid på hele 3,5 millioner kroner. Akkurat som Espen Hille ønsket seg, utgjør 80 prosent av virksomheten kunnskapsformidling: Å lære opp artister og arrangører i hvordan de skal oppnå det som er mottoet til Sørf: Fra kjelleren til verden.
Resten av tida går med til å dele ut pengestøtte på vegne av Kristiansand kommune, og lobbyvirksomhet overfor politikere, byråkrater og lokale og nasjonale organisasjoner.
— I 2015 skal vi kurse 85 personer som kommer fra Flekkefjord i vest til Porsgrunn i øst, sier Nordhus.
Internasjonalt
2015: Ringene sprer seg i vannet nå, og bølgene blir høyere. Sørf samarbeider nå også tett med partnere både i Sverige og Danmark, noe om fører både til at norske band kommer ut av Norge og at danske og svenske band kommer til Norge. Men Premak og Nordhus mener det er herfra det virkelig gjelder.
— De første 10 årene har først og fremst dreid seg om etablering. Etablering av organisasjon, rutiner og nettverk. Både lokalt, regionalt og nasjonalt. Vi er blitt flinke til å hjelpe de som står i kjelleren og vil ut i verden. Nå ønsker vi å få til et opplegg for å støtte de som er ute av kjelleren, men ennå ikke er ute i verden, sier Nordhus.
For å nå det målet er mangelen på målbarhet det største problemet. For hvordan måle Sørfs eksistensberettigelse og suksess?
— Det er veldig vanskelig, for vår suksess er størst når ikke vi syns, mens artistene og arrangørene lykkes, sier Premak.
Når Sørlandet blir et like interessant sted å arrangere eller spille konserter som Oslo eller Bergen, når Sørlandet blir et like attraktivt sted å utvikle seg og etablere seg som artister, da nærmer det seg bølgetoppen for Sørf.
Kjetil Nordhus
Sørf på statsbudsjettet etter ti år
— Vi ble veldig overrasket da vi i desember fikk meldingen om at vi er kommet inn på statsbudsjettet. At vi kom inn nå må skyldes at vi har klart å vise resultater over tid, sier Sørf-sjef Kjetil Nordhus.
Med 150.000 kroner til driftsmidler fra norsk kulturråds post 74 ser han muligheten til å få økt bevilgningene fra regionale myndigheter.
— Fra før har vi 50.000 kroner i driftsmidler årlig fra Vest-Agder fylkeskommune, og 550.000 kroner fra Kristiansand kommune. Helt siden starten har jeg tenkt at jeg skal jobbe i Sørf til det er økonomisk forsvarlig å gi det videre til noen andre, sier Nordhus. Han tror ikke målet er nådd riktig ennå, tross tildelingen fra staten. Sørf sysselsetter i dag tre ansatte fordelt på en hel og to halve stillinger. Det er disse som bemanner servicekontoret på Aladdin.
En av Sørfs viktigste oppgaver er å formidle «rockemillionen» fra Kristiansand kommune til turné- og arrangemensstøtte. De arrangerer også musikkfestivalen Sørveiv hver høst, og en rekke kurs og seminarer for bransje og musikere.
Til disse formålene kan de bruke 900.000 kroner i prosjektmidler fra Norsk kulturråd, og dessuten 180.000 kroner fra Vest-Agder fylkeskommune og 180.000 kroner fra Aust-Agder fylkeskommune.
— Og da er det mulig å ta ut administrasjonsgebyr på 10-20 prosent fra hvert prosjekt, sier Nordhus.
Vi ble veldig overrasket da vi i desember fikk meldingen om at vi er kommet inn på statsbudsjettet.
— En uvurderlig drahjelp
— For generasjonen som kommer opp nå er Sørf en uvurderlig drahjelp, sier Jan Kenneth Transeth i musikkselskapet Karmakosmetix.
Han mener det er svært viktig at Sørf har oppgaven med å dele ut kommunens turné- og arrangørstøtte:
— Det sørger for en kvalitetssikret fordeling av rockemillionen. Sørf har også vært en viktig sparringspartner for oss når vi skal planlegge større prosjekter. De fungerer også som et lim for bransjen i regionen gjennom å arrangere paneldebatter, kurs og seminarer, sier Transeth.
Universitetslektor Daniel Nordgård ved UiA har følgende attest:
— Ut fra rammene de er gitt gjør de en god og viktig jobb. Med Sørf har kommunen en samtalepartner som har kunnet snakke på vegne av det rytmiske miljøet med en stemme. For miljøet har de blitt en leverandør av viktige og grunnleggende ting som søknadshjelp og støtte til turneer og arrangementer. Det er ålreit at disse pengene kan kanaliseres utenom det kommunale byråkratiet.