I senere år har de klart mest severdige superheltfilmene vært dem som ikke har tatt den etter hvert forslitte sjangeren så forbasket alvorlig. «Spider-Man: Into the Spider-Verse» – prøv å forestille deg en «mash-up» av «Deadpool», «Lego-filmen» og de originale Spider-Man-tegneseriene – føyer seg pent inn i rekken av slike.
Dette er en alternativ Spider-Man-film (en animert én) som foregår i et alternativt univers (det er noe kvantefysikk-greier) og handler om en alternativ Spider-Man (Miles Morales heter han). Eller: Strengt tatt møter vi en hel gjeng med alternative spider-personer. Men plottet er egentlig ikke så viktig i denne kanskje vel innfallsrike filmen. Her er den nerdete meta-humoren og den semi-realistiske, til tider svært stilige dataanimasjonen – New York har neppe noen gang sett mer newyork-sk ut; filmens finale er aldeles ellevill tegnefilm-psykedelia – så å si hele poenget.
Nå er «Spider-Man: Into the Spider-Verse» verken fullt så smart eller fullt så morsom som den gir seg ut for å være. Men, for all del, undertegnede ser heller noen oppfølgere til denne enn enda en selvhøytidelig «X-Men»- eller «Justice League»-film.
Roy Søbstad