— Kunst er kjedelig, skriver kurator Ståle Stenslie i katalogen til vandreutstillingen Detox.Utstillingen i Bomuldsfabrikken er et forsøk på å bryte med kjedsomheten. Gjennom elektroniske virkemidler skal kunsten igjen si noe meningsfullt om menneskets virkelighet. Er tanken.Dette er ikke første gang slikt har vært prøvd her til lands. Astrup-Fearnley museet i Oslo har nylig hatt en liknende utstilling med britiske kunstnere. Henie Onstad kunstsenter og Kunstnernes Hus har hatt banebrytende utstillinger. Kristiansandskunstneren Håkon Henriksen planlegger å fremstille skjæret Timlingen ved Bragdøya som digital kunst til sommeren. Men Detox er første gang norske kunstnere har vært invitert til en åpen konkurranse for elektronisk kunst.Gjennom Detox vil de favne tidsånden på en måte som vanlig «objekt-kunst» og «lagringsmedier» som malerier, skulpturer, bøker og filmer ikke kan. Dette forklares i en rekke artikler i katalogen som utgis i samband med Detox, der Stenslie er én av bidragsyterne.Han mener den tradisjonelle kunstneren har mistet stemmen og ikke har noe levende å si dagens menneske. Kunsten har mistet sin rolle som kvalifisert meningsytrer i samfunnet. Den er blitt en raritet. Ikke klarer kunsten å konkurrere i form med MTVs audiovisuelle orgier. Ikke har den tradisjonelle kunsten noe viktig å si oss på innholdssiden heller.- For hvordan kan en kunstner og en kunstsektor som ikke lenger forstår samtidens språk kunne sette seg inn i dens problemer og behov, eller langt mindre kommentere dem? Spør Stenslie.- Den opphøyde, hellige og uangripelige kunsten - slik vi kjente den - tilfredsstiller ikke vårt nye øye, slår han fast.Problemet gjelder ikke bare kunsten selv. Hele kunstformidlingssektoren med kuratorer, kritikere, gallerier og museer har låst seg fast i den førdigitale objekt-fokuseringen, mener han.Nå er det er overskridelsen, sammenblandingen, prosesser og kommunikasjon som står i fokus. Derfor har Riksutstillinger måtte hive seg rundt og gjøre nye kuratoriske grep for å få til denne utstillingen som ikke kan puttes i noen etablert kunstbås. Resultatet vises i Arendal.Poenget med den nye kunsten er ikke først og fremst å skape sirkus og ståhei, men å kommentere dagens virkelighet slik den oppleves med øyne og ører til den elektroniske generasjonen. Målgruppen for utstillingen er da også først og fremst folk i alderen 15-30 år.Utstillingen ønsker å oppheve skillet mellom menneske og maskin, mellom den kunstige og den naturlige verden. For vi er jo alle kyborgere, minner en annen bidragsyter i katalogen, Morten Søby om. I virkelighetens verden har vi for lengst opphevet skillet mellom «natur» og «kultur». Vi går alle rundt med kroppslige forlengelser, proteser, i form av briller, mobiltelefoner og pacemakere. Knapt noen av oss hadde overlevd uten hjelp av medisinsk teknologi (vaksiner, piller), eller kunne opprettholdt levestandarden uten høyteknologiske hjelpemidler.Kunstnerne på Detox tar denne virkeligheten på alvor fremfor å benekte den og flykte inn i fortidens kunstarter og nostalgiske drømmerier.Innføringen av datateknologi har ført til at vi sanser og tenker på nye måter enn tidligere, påpeker filosofen Sodie Plant i katalogen.Da data-teknologien kom, trodde folk at vi hadde fått det endelige produktet som skulle ordne og systematisere verden for oss.- Kunstig intelligente maskiner skulle gjøre det mulig å leke Gud. Det skulle ikke forekomme noe kaotisk. Ingen tilfeldige mutasjoner. Ingen smitte. Intet begjær. Avvenningens logikk, skriver Plant.Men det ble stikk motsatt. Den kunstige intelligensen kom ut av kontroll. Teknologien satte i gang et sammenbrudd av etablerte kategorier.- Datateknologien syntes å oppfordre til en utvisking av grenser mellom det ene og det andre, mellom av og på, en og null, hvit og svart, gutter og jenter, fakta og fiksjoner, realiteter og simuleringer, det sanne og det falske, skriver Plant.- Og det mangler ikke på forsøk på å skalke disse lukene og beskytte disiplinene, holde media atskilt og gjenopprette grensene mellom kunstartene. De gamle institusjonene er defensive, i blant til og med fiendtlige, forteller hun.Men slikt er fånyttes, fordi det er hackerne som har initiativet. De har avløst de gamle spørsmålene med nye. De eksperimentelle ingeniørene bryr seg ikke om å spørre etter hva kunsten betyr, om den er sann, eller hva den er godt for. Det de er opptatt av er om kunsten fungerer. Av virkningene den har. Om den er i stand til å forårsake en omkalfatring, sier Plant.De nye kunstnerne vil ikke begrense seg til å forestille forgiftning, når de kan forgifte med kunstverkene sine. De vil ikke lenger nøye seg med å snakke om smerte og lidenskap når de kan påføre følelsen gjennom kunsten, forklarer hun. Mediet er blitt selve budskapet.Men medieforskeren Douglas Rushkoff er ikke like optimistisk på de nye uttrykksformenes vegne.Også denne type kunst er bare en variant av énveiskommunikasjon. Publikum blir fortsatt redusert til mottaker av andres programmerte vare. Selv når de kan velge sin reaksjonsmåte på et dataspill, har de kun et simulert valg. Alternativene er gitt. Multimedia CD-rom er ikke interaktive, fordi brukeren ikke interagerer med noen.- I dag er kommunikasjon vitenskapen om påvirkning. Om manipulasjon, sier Rushkoff.Vi gjenvant en del av vår handlingsevne da vi fikk fjernkontrollen og raskt kunne svitsje oss bort fra uønsket tv-reklame. Den åpnet for flukt. Det gjorde internett også i starten, da den var et sted man la ut sine egne ting og samhandlet med andre. Men i dag er World Wide Web som et hvilken som helst annet dødt lese-medium som reduserer oss til passive mottakere, påpeker Rushkoff.- Maktens fiende er forandring. På samme måte som visse gener i kroppen har til oppgave å hindre mutasjon, er det institusjoner i samfunnet som har sin fulle hyre med å motarbeide forandring. De ønsker å ta fra oss den eneste fordelen vi har: Å utvikle oss uforutsigbart.Kjedelig er neppe utstillingen Detox. Hvorvidt den gir ny erkjennelse gjennom å være uforutsigelig, blir et annet spørsmål.