Ikke en eneste. Kina 1999. Regi: Zhang Yimou. Manus: Shi Xiangsheng. Produsent: Zhao Yu.
Skuespillere: Wei Minzhi. Zhang Huike. Enman Gao. Tian Zhenda. Det er en rørende historie som her fortelles: Den purunge lærervikaren Wei Minzhi haiker fra landsbygda til nærmeste større by for å hente tilbake en av sine skolelever, den 11-årige Zhang. Hun er et sta menneskebarn, denne frøken Wei. Hun etterlyser Zhang gjennom jernbanestasjonens høyttaleranlegg, hun skriver en bunke etterlysningsplakater. Ingenting nytter. Så blir hun tipset om TV. I halvannen døgn står hun utenfor TV-huset for å få kontakt med redaksjonsjefen der. Hun lykkes. Hun kommer på TV, i et program a l NRKs "Tjueen". Og der får hun etterlyst Zhang. Han kommer til rette. Men hennes TV-opptreden resulterer i en rekke gaver til skolen, og TV-selskapet reiser med de to hjem, til landsbyen, til skolen, til borgermesteren. Det rører alltid litt ved en å se slike fortellinger. Et hakk sterkere blir det nå en får opplyst at dette er sant, hvert bilde, hvert ord. Faktisk spiller de fleste seg selv: Lærervikaren, borgermesteren, og så videre. Men det mest interessante er at gjennom Zhang Yimous klare, våkne og bevegelige regi får han gitt oss en meget tydelig innsikt i Kina av i dag. Og der fortelles det at på grunn av fattigdom går nær en million elever ut av skolen hvert år. Ca. 15% føres tilbake til skolen ved at skolene mottar gaver. Og det er akkurat dét denne rørende lille fortellingen setter fingeren på. Og det gjør den svært tydelig.