Henrik Ibsen: Samfunnets støtter

Riksteatret i samarbeid med Nationaltheatret

Bearbeidelse og regi: Peter Langdal

På scenen: Henrik Mestad, Anne Ryg, Ida C. Klem, Nils Goldberg Mulvik, Iren Reppen, Per Christian Ellefsen, Martin Lotherington, Julie Støp Husby, Daniel Karlsson, John S. Kristensen, Victor Berg

Grimstad kulturhus, turnépremiere onsdag kveld

De som har skapt denne forestillingen har tiltro til den opprinnelige teksten og tilskueren kan nyte Ibsens egne formuleringer og dramatiske konstruksjoner. Ikke minst kan man også nyte hans særegne form for humor.

Den mer enn to timer lange forestillingen er spennende, interessant og underholdende, og de som befinner seg på turnéruten kan bare glede seg. Ikke minst er den tro mot Henrik Ibsens tekst og intensjoner. Og den er velspilt av et stjernelag skuespillere i stram, utradisjonell og samtidig svært økonomisk regi av danske Peter Langdal.

Teksten er nennsomt bearbeidet og lett forkortet av regissøren. Han har beholdt Ibsens morsomme måte å karakterisere personer på, for eksempel ved onkel Hilmars vedvarende huff-ing, særdeles vel ivaretatt av Per Christian Ellefsen som er i nærheten av forestillingens største attraksjon.

«Samfunnets støtter» fra 1877 betegner en overgang i Ibsens produksjon. Han forlater de historiske dramaene og idé-dramaene, beveger seg mot samtiden og realismen, men slipper ikke helt taket i lystspillet, noe Langdal understreker i regien. Det hender vel under veis i denne forestillingen at jeg synes det blir noe anmassende, at det smelles i overkant i dører, og flyttes en smule unødig på stoler og gardintrapper, men ok, det er tempo og action over en lav sko. Et fabelaktig grep er gjort i forhold til den forsmådde frøken Marta Bernick, og Ida Klem gjennomfører rollen så til de grader overbevisende at hun oppnår kraftig applaus for en bitteliten, men saftig gjennomført replikk. Her er ellers mengder av godt spill, og et vell av morsomme løsninger på intrikate problemer. Og altså et stjernelag av skuespillere, med en overbevisende Mestad i spissen.

I korthet dreier stykket seg om å misbruke makt og å lyve kløktig for egen økonomisk gevinst, om å ofre kjærlighet og familielykke for suksess og fremgang, i siste instans om å forråde seg selv for å vinne. Og så ender det lykkelig, noe som har vært problematisert av mang en Ibsen-kritiker.