«Herlig sangen der skal bruse, sterkt som lyden av en mektig flod» heter det i en salme som intet med Brahms rekviem har å gjøre. Men vel — la det være en setning som kanskje sier noe om den mektige korklangen og det totale tonebrus som fylte Kildens store konsertsal fredag kveld, og som markerte den offisielle åpningen på Sacra Art Festival. Johannes Brahms’ vidunderlige «Ein Deutsches Requiem» stod på programmet, med byens eget symfoniorkester og et enormt stort, sammensatt kor, mer enn 130 sangere. Dertil to utsøkte solister, det hele stødig ledet av Olaf Henzold.
Det ble en så mektig opplevelse som verket legger opp til, først og fremst takket være den veldige korklangen. Men også kveldens to solister, og jeg kan ikke la være å fremheve Johannes Weisser - han er så utrolig uttrykksfull og så formidlende i sin opptreden - og samtidig så uhyre velklingende. Erika Roos var plassert på galleriet, og jeg er usikker på om det var heldig. Det var som om noe av hennes klang ble borte på veien ned til publikum.
Brahms rekviem er først og fremst et korverk, skrevet av en komponist som behersket kor-mediet til fulle og visste hvordan han skulle skrive for å få det til å klinge maksimalt - og minimalt når det trengtes, kort sagt hvordan hundre stemmer skal benyttes for å si det uutsigelige. Å makte å få fire ulike kor til å klinge så godt sammen som de gjorde i denne konserten, er en bragd. Bak bragden står Marianne Sødal Misje, som har hatt innstuderingen av verket. Selvsagt kunne man hatt enda noen dager på å polere klangen, noe som særlig ble merkbart i sopranene på de aller høyeste tonene. Det var god balanse i koret, på tross av at herrene er færre enn damene. Med så mye korklang fikk også orkesteret spille på, uten at det var behov for å dempe. Bare under det lange orgelpunktet på slutten av tredje sats var der tendenser til små uklarheter i samspillet mellom kor og orkester.