Ingen grunn til å tro at Honningbarna har mistet energien og gutsen fra forrige plate.For her går det unna. To minutter. Et lass med krutt. Gitarriffene sitter. Det er ikke så lett å få med seg teksten i dette pønka og rocka hardkjøret, men utgangspunktet er i alle fall at en mann i 50-årene kom bort til Honningbarna etter en konsert med tårer i øynene og takket for galskapen som de leverte.

Under innspillingen av låten i en garasje måtte de ta i mot en tirade av skjellsord av en nabokvinne som hatet kunstnere som Honningbarna. Slik kan det gå.

Hovedpoenget er at dette er en nærmest uslåelig pønkelåt ei uke før albumet "Verden er enkel" slippes. Heldigvis er ventetiden kort.