Innen jazzen, eller all kunst for den saks skyld, er det viktig med eksperimentering. Både med formater, sjangere og tekst og alle andre tenkelige virkemidler. Det er slikt som driver kunsten videre og gjør den interessant.
Men da kan det selvsagt slå alle veier hvordan resultatet til slutt blir. Gunvald Hagen fra Kristiansand har med sitt Gunvald Ensemble valgt å utfordre hele begrepet jazzplate ved å eksperimentere både med formater, sjangerer, instrumentering og tekstbruk. Formatmessig går eksperimentet ut på å ha spor som er helt fra nede i ti sekunder i lengde og opp til de vanlige tre-fire minuttene. De korte rene instrumentalpartiene fungerer da som musikalske hvileskjær mellom sangene. Sjangermessig går det fra Tom Waits-inspirerte små snutter til mer avanserte melodistrukturer inspirert av folk somArvo Pärt ogAlexander Scriabin, alt akkompagnert av Gunvald Hagens diskrete og smakfulle klaverspilling. Instrumenteringen er enkel og naken, for det meste preget kun av klaver og vekslende vokalister, og noen ganger utfylt med saxofoner og kontrabass. Det gir mye plass for melodi og tekst, begge deler skrevet av Hagen selv. Tekstene er korte, poetiske og bittersøte og passer med lydbildet.
Jeg vil veldig gjerne like denne plata. Både på grunn av ambisjonsnivået og fordi eksperimentering i seg selv er bra. Men jeg klarer det ikke. Albumets blanding av melodier med sang og instrumentalpartiene fungerer etter min mening ikke så godt. Og melodiene blir forutsigbare i all sin uforutsigbarhet. Det repetitative i melodi og tekst — som Hagen sannsynligvis helt bevisst benytter seg flittig av - ender opp med å irritere mer enn å åpenbare.
