Britiske Alice Oseman var bare 18 år da hun fikk antatt denne boka, som på originalspråket har tittelen Solitaire . Solitaire er et ord alle som legger kabal på internett, kjenner til, også kalt syveren. Altså et kortspill man spiller med seg selv. Men solitaire betyr også ensom.
Tori Spring er 16 år. Hun har en mor som sitter ved pc-en og aldri titter opp og en far som er i overkant interessert i litteratur. Hun har to brødre som hun elsker. Den ene av dem spiser ikke. Hun har også en venninne som heter Becky, som er populær og har lilla hår. Selv liker Tori å sove og blogge. Og strengt tatt smiler hun nesten aldri. ”Tori,” sier Becky, ”det ser litt ut som du har lyst til å ta livet av deg.”
Og kanskje er det ikke så langt unna sannheten.
Tori er en kompleks karakter, langt unna det sjablongaktige. Også bikarakterene er interessante, med særpreg og flere lag. Men i selve historien lugger det litt. For der karakterene er helstøpte og troverdige, blir selve plottet litt flatt. To nye gutter, Lucas og Michael, begynner på skolen. Tori kjenner begge fra før, begge nærmer seg henne på keitete vis.
En anonym blogger dukker opp, blant annet med meldinger om noe som skal skje på skolen. Det er forøvrig bloggen som heter Solospill — eller Solitaire. Men for meg blir det verken særlig mystisk hva som skal skje, eller særlig spennende hvem som står bak bloggen. Dessuten blir Toris depresjon delvis også forfatterens problem, ettersom vegring og sarkastiske blikk på omgivelsene fort kan bli litt lammende, også i en tekst. Litt for lenge kommer vi liksom ikke videre.
Heldigvis er det gjemt en liten perle av en kjærlighetshistorie i denne boka. Og det er i dette laget av historien det gnistrer. De to deprimerte, antisosiale og dypt ensomme sjelene bytter på å såre hverandre, de avviser hverandre og nærmer seg hverandre annenhver gang.
Det er ingenting som er lettvint i Solospill. Tvert imot, det er akkurat så vanskelig som livet kan være når man er 16 år. Og Alice Oseman blir det spennende å følge videre.