Dirigent:Peter Szilvay

Solist:Wissam Boustany, fløyte

Konsertsalen,Kilden

Symfonikonserteni Kilden i går kveld var overveldende. Tre lange verk av det ytterstekspressive, for ikke å si eksplosive, slag, en fantastisk fløytist og endirigent som rett som det var vekslet mellom krigshumør og sødmefylt ynde, altdette utfordret og ansporet orkesteret til innsats ut over det vanlige. DaTsjaikovskijs Pathetique-symfoni åndet ut i den dypeste depresjon ogresignasjon til slutt, var det som det gikk et gys gjennom salen, og det toktid før man summet seg og kom på at nå var det tid til å applaudere. Detgjorde man deretter hjertelig og lenge.

Åpningsverket , Samuel Barbers «Second Essay» fra 1943, varmer enn en ouverture, et spennende bekjentskap med en komponist som ellersstort sett representeres med «Adagio for Strings», ofte spilt av KristiansandKammerorkester for noen år siden. I et senromantisk tonespråk bygde «SecondEssay» velplassert opp mot det som skulle komme; kontrastrikt, spenningsfylt,vekslende mellom ro og drama, stillstand og utladning – alt godt ivaretatt avdirigent og orkester.

Så kom Wissam Boustany på scenen, fløytelærer ved blantannet konservatoriet UiA, libaneser av opprinnelse, utdannet i England, nåverdensborger. Khachaturians konsert var opprinnelig skrevet for ingen ringereenn David Oistrakh og hans fiolin, men ble omarbeidet til fløytekonsert avJean-Pierre Rampal i 1968. Boustany gjorde dypt inntrykk. Han spilte virtuost,med vakker tone og suveren teknikk, og med dyp musikalitet. Khachaturiansmusikk preges av både øst og vest, er eksotisk og litt mystisk, særlig imellomsatsen, og var besnærende for publikum som var så begeistret alleredeetter første sats at klappsalvene runget.

Dirigent Peter Szilvay har gjestet byen flere ganger. Menjeg kan ikke huske å ha sett ham så «utagerende» på podiet før. Det var som omdet gjaldt liv og død noen ganger, hvilket det vel faktisk også gjør iTsjaikovskijs sjette symfoni. Det ble en strålende slutt på en overveldendekonsertkveld.