The Lumineers er som snytt ut av indierock-generasjonen med sitt skranglete, folkelige og upolerte sound. Bandet ble verdenskjente etter utgivelsen av sitt selvtitulerte debutalbum i fjor, og har vært en landeplage med singelen ”Ho Hey”.
Som bandet selv har uttalt, er sangene deres svært simple med enkle ideer og akkorder. Alle som kan spille et instrument kan spille sangene deres, og derfor blir det ekstra viktig med særegenhet og nerve i musikken. Personlig synes jeg The Lumineers høres akkurat likt ut som all annen indiemusikk som går den kommersielle veien.
Men selv enkle sanger blir tydeligvis litt for vanskelig for frontvokalist og gitarist Wesly Schultz. Under solosangen "Slowing Down" sprekker stemmen hans flere ganger, og som publikummer blir man nervøs av hvordan dette vil ende. Vi fikk også høre en ny og merkelig duett ved navn "Falling", som minner om en bisarre blanding av "Santa Baby" og en veldig populær popsang jeg ikke husker navnet på.
Midt i konserten går plutselig Schultz ut blant publikum for å stå på en høyde og spille to av sangene der. Det oppstår forvirring blant publikum som strømmer til hvor han står. Et morsomt påfunn som gjør konserten mer dynamisk, men samtidig en smule unødvendig. Heldigvis gikk deres mest kjente sanger "Ho Hey", "Stubborn Love" og "Big Parade" bra, og publikum sang med av full hals.
På tross av at det er ting å so på Schultz sine vokalprestasjoner, var dette det første bandet på Hovescenen hvor alle bød på seg selv. De bevegde seg på og utenfor scenen, smilte og gav oss i publikum litt solskinn i gråværet.