Språkviteren og forfatteren Helene Uri har skrevet en sammensatt bok denne gangen, en krevende og lite sammenhengende sak. Boken "Rydde ut" er en sammenstilling av flere ulike biter uten indre lim. Mesteparten av plassen bruker forfatteren på å drive en slags slektsforskning der hun graver fram ukjente slektninger, formidlet på en måte som ikke gjør det interessant for andre enn henne selv. Det blir for privat og fremstilles uten episk fortellerstemme. Dette er spekket med til dels gripende beskrivelser av Uris egne følelser ved hennes egen mors sykeleie og død.
Størst fortellerkraft er det imidlertid i det tredje elementet i denne snodige boka, som kalles for roman, der jeg-personen, Helene Uri selv, dikter opp en kvinne, Ellinor.
Det er først når Uri forlater sitt private og begynner å dikte at boken blir interessant, og det er fortellingen om Ellinor i møtet med samer og nordlys som gjør boken verd å lese ferdig.
Selv om det er noe tematisk overlapping mellom de ulike elementene i boka, som sorg og samer, holder det ikke til å skape helhet av de 260 sidene. Den spriker så mye at delene rett og slett ramler fra hverandre.