Jan Jakob Tønseth har skrevet en roman om sin bestefar, presten Kristen Skjeseth (1880-1959 ), som var prost i Vågan og Lofoten fra 1921 til 1951. Det er en forunderlig god og sterk bok om en person som utviste stort mot og mye kløkt i den værharde tjenesten, men der ikke minst hans personlige egenskaper viste sin styrke under krigen og ved rettsoppgjøret. Han deltok aktivt i motstandarbeidet, samtidig som han viste et mildt sinnelag da oppgjøret kom etter krigen.

Prosten skrev til statsråd Sven Oftedal i 1945 at noe straks måtte gjøres av "justisdepartementet og fengselsstyret for å få satt stopp for brutal behandling av de nye fanger". Han viste til flere eksempler på forholdene han fant opprørende. Statråden svarte: "Når det gjeller de politisk ansvarlige, de førende fedrelandsforredere og de som har drevet sadistisk mennesketortur, denne forholdsvis lille gruppen av nederdrektig samfunnsutskudd, tror jeg ikke det er riktig å vise forsonlighet." Statsråden beskrev bestialske hendelser under krigen, så om det ikke var "hat og hevnlyst" som fylte ham, kunne han ikke tenke seg at "de menneskene skal noensinne få retten til å tre inn i menneskesamfund igjen". Her var det øye for øye, tann for tann. Selv med krigens gru så nær, burde den demokratiske refleksen og de verdier vi ønsket å bygge samfunnet vårt på videre, vært adskillig sterkere.

Tønseth bygger romanen på slike skrifter etter sin bestefar, prekener, korrespondanse, artikler i forskjellige publikasjoner. Frem trer bildet av en prest med et sterkt sosialt engasjement og syn for mennesket med alle sine gode sider, men også brister og feilbarlighet. Selv med en så klar dokumentarisk tråd gjennom hele romanen, må det diktes for at det skal bli et liv. Det har barnebarnet gjort følsomt og respektfullt i et presist og tidsriktig gammelmodig språk .

Det er ikke første gang Tønseth ser bakover i familien for å finne stoff. Faren, Gunnar Skjeseth, var modell for hans romantrilogi "Hilmar Iversens ensomhet". Tønseth ble senere nominert til Nordisk Råds litteraturpris for novellesamlingen "Ascenbachs fristelse" (2006).

"Prosten" er en roman til ettertanke og refleksjon over etiske dilemmaer, en bok det er vanskelig å stille seg likegyldig til. Det er romankunst av det meningsfulle slaget.