Even Øygarden og Geir Kongshaug i Tenderleaves kjører på. Det er bare åtte måneder siden de ga ut andrealbumet "Follow The Trail". Bra at vi slipper å vente så lenge på godbitene.Singelen "Why Would I Compromise" ga bud om at låtene ville bli litt mer lekne og lettere til sinns enn det som var tilfelle på de to første albumene. Det stemmer bare til en viss grad. "Don’t Stay Mad at Me For Nothing", "My Friends" og den Supertramp-lignende åpneren "Strange Thing We Call Time" er for så vidt også litt lette på labben, men Tenderleaves er fortsatt mestere til å skape sterke, mollstemte og melankolske stemninger. Slik sett er den såre "Daddy, I Know" et høydepunkt på "Belle Époche".
Den aller beste melodien, som samtidig er den låten med størst hitpotensial, er nydelige "Castles". Legg den til på spillelista og ta den med deg gjennom sommeren, og stikk en tur ut på Pir 6 for å høre dem fredag.
Dette er nok det jevneste albumet til Øygarden og Kongshaug. Her er ikke de voldsomme toppene som preget de to foregående utgivelsene. Det er helt ålreit det. Og det er lett å sitte igjen med en følelse og en tro på at de ennå ikke har gitt ut sitt beste album.