I en småby i sekstiårenes Canada fødes et barn til Jacinta og Tredway. Babyen er frisk, men når folk spør om det er gutt eller jente, vet ikke foreldrene svaret. Den er født med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer.

Winter reflekterer i denne debutromanen over et tema store forfattere og intellektuelle før henne har latt seg inspirere av. Hvorfor er det å la barnet vokse opp som det er, det samme som ikke å ta et valg? Undrer moren der hun sitter på legerommet og skjønner at hun må få babyen sin operert – ta stilling til om det er en datter eller en sønn hun holder i armene.

De døper barnet Wayne. Men familievennen Thomasina, som mener at "mennesker ligner elvevann" – stadig på vei fra én tilstand til en annen – omdøper det Annabel bak prestens rygg. Gjennom barne— og ungdomsårenes tunge hormonpillekurer og operasjoner, kommer Wayne til å leve med en konstant følelse av å ha "ei jente krøllet sammen inni seg".

"Annabel" er mindre mytisk enn f.eks. Virginia Woolfs "Orlando" og Jeffrey Eugenides "Middlesex". Mennene går på jakt mens kvinnene jobber i hjemmet, og Waynes refleksjoner rundt seg selv i dette landskapet forblir på bakkeplan. Han lærer om Hermafroditter i gresk mytologi på skolen, men ellers er det få andre enn Thomasina, som etter hvert blir en omreisende eventyrer (hun er forresten litt mytisk), som kopler ham til de større, filosofiske ideene. Romanen er dermed en klassisk oppvekstskildring – som særlig omhandler temaet ensomhet – i tillegg til en undersøkelse av fenomenet tvekjønnethet. Vakker, knusende sår, men noen ganger litt selvsagt og med en anelse karikerte figurer.

annabel.jpg