Tittel: Si at vi har hele dagen

Forfatter: Anne Kyong-Sook Øfsti

Sjanger: Roman

Forlag: Gyldendal

Terning: 4

Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) ble sammen med sin søster adoptert til Norge og Kristiansand fra Korea. Øfsti, som nå bor i Oslo, arbeider som familieterapeut og har tidligere gitt ut boken "Parterapi". "Si at vi har hele dagen" er hennes debutroman. Foto: Julie Pike

Boka har åpenbart utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser som adoptert «Korea-barn» på 1960-tallet en gang. Boka har to fortellere; Rebekka og I-Sook. Rebekka er, i likhet med forfatteren, kommet til Norge som barn. Hun har hatt en trygg oppvekst og er blitt en vellykket familieterapeut, utdannet som psykolog, som også er forfatterens bakgrunn. Rebekka har hatt en søster, hun også adoptert fra Korea. Marion er nylig død. Et spørsmål melder seg, stilt a Marions nære venn Fannyboy; bør ikke Marions kjødelige opphav få vite om dødsfallet? Denne tanken setter i gang en rekke prosesser , både indre og ytre, aller mest hos Rebekka. Søsterens død er vanskelig nok å akseptere og gjør henne langt på vei ute av stand til å gå på jobb. Hun blir sykmeldt, begynner igjen, mislykkes, og sjefen, som hun har et forelskelsesforhold til, anbefaler at hun tar seg en ferie. Det blir en «ferie» til Korea, en jakt på foreldre og røtter, et møte med en ukjent kultur for en koreaner som har vokst opp i det kalde nord.

Hun tar inn hos en familie som tar imot fremmede gjester, og opplever at mor i huset, I-Sook, også har et traumatisk forhold til alt det grusomme som hendte med jenter og barn under og etter Koreakrigen.

Det blir ingen lykkelig Tore-på-sporet slutt. Forfatteren gir språk til såre, vanskelige, vonde og gode følelser som i særdeleshet er aktuelle i forhold der barn er adoptert. Det som berøres har gyldighet også i andre sammenhenger. Leting etter identitet og opphav gjelder atskillig flere enn adopsjonsbarn.

Boka gjør inntrykk. Men den kunne vært strammere og mer konsentrert om det den egentlig handler om. Rebekkas forelskelse i sjefen gjør henne ikke til et helere menneske for meg som leser. I-Sooks jeg-fortelling kunne like gjerne vært fortalt av en allvitende forteller. I-Sook blir bare en skisse i egen fortelling. Rebekkas foreldre blir ikke levende for meg, de er statister som rett nok belyser forholder mellom adoptiv-foreldre og barn, men det blir på overflaten. Smerten gjør ikke vondt for meg som leser. Det er når Rebekka forteller, når hun utleverer sine egne dype og vanskelige følelser, når hun slutter å være flink og glemmer psykologen og familieterapeuten, at jeg synes dette er en virkelig god roman.