4
Romanene om privatetterforskeren Varg Veum fra Bergen overrumpler ikke. De kan gi overraskelser innen sitt univers, men universet Veum er urokkelig og uflyttelig. Som en nasjonalsang, som formelen på et limerick-dikt. Og de begynner alltid med at en klient dukker opp på kontoret til Veum. Og Veum er, som alltid, lett forsoffen i det ytre, men han besitter et indre av skinnende ridderlighet og moral.
Det er en kvinne som dukker opp på kontoret hans, denne gang. Hun kan fortelle at for nesten 25 år siden forsvant hennes datter. Hun var tre år gammel. Hun er aldri funnet. Kan Veum gjøre et siste forsøk på å spore henne opp, før saken foreldes? Det kan vår mann Varg Veum, nå i sekstiårene.
Veum nøster. Og forhold og karakterer foldes ut, på klassisk Veum-manér. Veum er kanskje en anelse mer sliten enn før, men effektiviteten er intakt. Vi blir budt menneskekloke betraktninger, handlingsstrukturen er ikke full av spektakulære effekter, den foregår mye gjennom samtaler og dagnære hendelser, men det er hele tiden en indre motor som vibrerer og den motoren er ikke rusten. Og i den motoren finnes også Staalesens stil, en stil av poengterte mennesketegninger, av en rolig, men smidig rytme, og av et dryss av metaforer, metaforer som sitter like kjapt og kontant som et godt kast med dart-pilen.
Joda, både Staalesen og Veum kan fremdeles.