— Folk er utrolig forskjellige her, sier han. Og legger til:
— Det er en fin ting, synes jeg.
Bjarte Breiteig rusler den lille strekningen fra stamkafeen opp mot leiligheten sin. Forbi nærbutikken og sushi-restauranten. Forbi barn som leker i gata. Han er blitt glad i Tøyen. Som på mange måter er helt motsatt av Søm, hvor han vokste opp, og hvor alle var helt like.
— Jeg var usikker på folk som var «annerledes» til langt oppi tjueåra, og skvetten hvis jeg møtte noen med en annen kulturell bakgrunn enn meg selv, sier kristiansanderen
Bjarte Breiteig har skrevet årets julenovelle i Fædrelandsvennen:
En liten gutt en gang
Trives
Sånn er det ikke for sønnen, Askil. Da han nådde skolealder, begynte Breiteig og kona å engasjere seg i nærmiljøet. For Tøyen har lenge hatt et belastet rykte i Oslo.
— Det har tradisjonelt vært et sted hvor man har plassert alt som er vanskelig å plassere andre steder. Men i det siste er det mange som har gått inn for at det skal være bedre å bo her, sier forfatteren, og forteller at Tøyen tidligere var en skole hvor bare de mest vanskeligstilte gikk.
— De har lenge slitt med elevflukt. Det har vært en skole nesten helt uten etnisk norske elever, og også de mer ressurssterke innvandrerne har pleid å unngå den. Det har vi gått aktivt inn for å endre, sier han.
Og ting har endret seg.
Og sønnen stortrives.
— Han møter barn fra alle slags religioner og alle slags økonomiske lag. Han lærer noe ikke alle barn lærer, og det samme gjelder for oss som foreldre, forteller Breiteig.
Sterkt
2014 er i ferd med å ta slutt. Det har vært et minneverdig år for Breiteig.
— Jeg har utgitt min første roman, og det kjentes enda sterkere enn å debutere som forfatter. Å skrive en roman er helt annerledes enn å skrive en novellesamling, det betyr en stor utvidelse for meg. Det er mye av meg selv jeg ikke har fått brukt i novellene. Raseriet. Humoren. Forakten. Jeg får slippe meg selv mer løs nå, sier han.
Debutromanen «Mine fem år som far» er blitt Breiteigs gjennombrudd. Det er en historie om førti år gamle Martin Havn. En overgriper. Men også mye mer. En overgriper med mange gode sider.
De fleste skildringer av å være småbarnspappa handler om å lengte bort, føle seg fanget, klaustrofobi. Men den myke mannen, den litt feminine mannen, er underbeskrevet i litteraturen. - Har det vært en motivasjon for deg å si noe som ikke har vært sagt før?
— Ja, helt klart. Denne skildringen av farsrollen har jeg sett lite av i litteraturen - en mann som ønsker å være hjemme med sine barn. De fleste skildringer av å være småbarnspappa handler om å lengte bort, føle seg fanget, klaustrofobi. Men den myke mannen, den litt feminine mannen, er underbeskrevet i litteraturen. Og så har jeg ikke sett så ofte at det har blitt gitt en stemme til en mann som har begått overgrep, men som også har mange gode sider. Det blir lett sånn at en forbryter bare er forbryter. Han har kun den rollen. Det er kanskje lettere å forstå en verden i svart/hvitt, men det er jo ikke sånn mennesker er, sier Breiteig.
- Har du generelt som forfatter et ønske om å gi en stemme til de svake i samfunnet?
— Det henger nok mer sammen med at jeg opplever meg selv som svak. Det er mulig at enkelte andre opplever meg som sterk, men jeg gjør ikke det selv. Jeg klarer ikke leve i dette samfunnet på den måten det forventes. Mange synes litteratur, som er så viktig for meg, er noe helt unødvendig. Og bøker er noe offentligheten skyver mer og mer i bakgrunnen. Jeg opplever meg selv som utsatt, og jeg er full av forakt for idealene de fleste lever etter i dag. Så det er nok mer at mine egne svakheter kommer til syne i bøkene, om enn i en forvrengt form.
Angst
Breiteig husker dagen da han innså at hovedpersonen hans måtte være skyldig i forbrytelsen han blir mistenkt for.
— Da det gikk opp for meg, kjente jeg at jeg sank litt sammen. Jeg måtte ta konsekvensen av det, det ble mørkere enn jeg hadde sett for meg. Samtidig var det befriende. Når det knyttes opp mot skriving så er også mørket meningsfylt, forklarer Breiteig, som sier han også har humor i mørket.
— Det er ingen motsetning der. Man kan nesten føle seg litt skyldig hvis man åpner seg for det. Man har kanskje lett for å holde seg innenfor de rommene det forventes at man skal være i, men jeg synes melankoli kan være en fin følelse. Apati er mye verre. Uvirksomhet. Slitenhet. De er ikke-produktive sinnstilstander som jeg er mye mer redd for. Angsten er helt ok, så lenge den er produktiv.
- Hva slags angst er det du opplever?
— Mye er knyttet til om jeg klarer å være en god far og gi barna mine et godt liv. Og jeg har mange økonomiske bekymringer, før boka kom levde jeg hele dette året uten inntekt. Klarer jeg å leve så billig at jeg kan overleve som forfatter? Klarer jeg å skrive så godt at det rettferdiggjør det offeret det er for familien min og meg selv?
Mye å gjøre
Breiteig passerte 40 tidligere i år. Og håper han har mange flere romaner i seg.
— Jeg synes livet er skremmende kort og jeg kjenner at jeg har hastverk nesten hver eneste dag. Det er så mye jeg skulle fått gjort og så lite tid å rekke det på. Og det er forferdelig å tenke på at jeg brukte åtte år på denne romanen. Samtidig kjennes den som en ny begynnelse. Jeg har lyst til å skrive mye mer før jeg tar kvelden.