Det er en ambisiøs satsing som nå vises i Kristiansand Kunsthall. Utstillingen viser tegninger fra Beatkulturen i San Francisco og er et samarbeid mellom Kunsthallen og Universitetet i Agder. Utstillingen er en del av den store samlingen Wennesland gav til universitetet og katedralskolen, ettersom han syntes det var bedre at bildene hang der unge mennesker kunne se dem daglig, heller enn å henge anonymt på et museum.
Det var nok i tråd med kunstnernes intensjoner den gangen, men som et av intervjuene med en sentral kunstner fra den gangen, Arthur Monroe, viser, så endrer ting seg. Nå er han mer opptatt av hvor dårlig ”Norge” behandler samlingen, og at ”Norge” burde vise den i USA. Sammen med noen temmelig kuriøse fortellinger om hvordan ”Norge” fikk sitt Munch museum, blir det litt tynt, om enn underholdende. Intervjuet er gjort av Pedersen som også har intervjuet Fletcher Benton. Sammen med et tv-program på NRK om Wennesland danner disse en bakgrunn for samlingen og perioden.
Det er en personlig og vekslende samling, her får man se mange bilder i til dels svært ulikt formspråk. Det er lett å se sterk innflytelse fra europeisk kunsthistorie. Picasso, Manet eller Matisse, Munch og tysk ekspressionisme, surrealisme og så videre. Myten om Beat-kunstnerne er vel at de brøt ut av skoler og det bestående, men sporene av en klassisk skolering er interessant og tydelig. Michael Bowen er en glimrende tegner i mange ulike formspråk, men viser i de mest impresjonistiske skisser en følsomhet og letthet som er en fryd.
Arthur Monroe laget verk i mange teknikker og stilarter, fra Collagen fra 1963, med en slags jomfru Maria med bart til ”Meksikansk gutt (Nico)” fra 1964 som er et intenst og alvorlig portrett av en ung mann. Det er disse to kunstnerne det er flest verker av. Som vanlig i det 20. århundre er det få kvinner representert. Jay DeFeo er et unntak, hun er representert med tre små, abstrakte, organiske tusjtegninger. Fortettede og enkle, står de fram som mer moderne enn de fleste.At samlingen er bygget opp omkring et miljø av en person, som selv var en del av det, gjør at den får en sterk tidskoloritt. Arbeidene ble ikke valgt ut fra en konsekvent estetikk eller stil, men ut fra hvem som var der.
Lokalene fungerer utmerket og utstillingen er fint montert, noen vegger er malt i kraftige farger som forsterker følelsen av en annen tid. To vegger er tett montert, for å få plass til flere arbeider. For presentasjonen av samlingen som helhet er det et godt grep, men for enkeltbildene er det ikke det. Det blir litt overveldende. Men det er med på å gjøre det til en utstilling det er verdt å bruke tid på
I Midtrommet er det en samling plakater og trykksaker som minner om hvor mye som skjedde på den tiden. Plakatene er vakre eksempler på en grafisk tradisjon som er mindre markskrikersk enn det vi ser i dag.Til utstillingen er det publisert en fin katalog. Den inneholder en god tekst av Pedersen, et intervju og en hel del gode illustrasjoner. Det er også en artikkel om Jay DeFeo. Mot slutten av utstillingsperioden skal det publiseres ytterligere en bok med nyskrevne tekster med utgangspunkt i utstillingen.
Det er flott at Kunsthallen og UiA har løftet denne utstillingen fram. Det er diskutabelt om Wennesland har rett i at samlingen har det best på en skole. Dette er forhåpentlig bare en begynnelse på en mer aktiv forvaltning av denne merkelige samlingen.