Det er desember og juletid, og Rosmarin og Estragon var klare for å se om julematen holdt nivå . På Måltid må man forhåndsbestille pinnekjøtt og lutefisk, men det gjør ikke så mye; dette er ikke et spisested man bare spontant dumper innom.
Sesongmenyen er gjennomtenkt, men liten i omfang. Desemberkartet består som vanlig av åtte retter, men med mulighet for å forhåndsbestille tradisjonell julemat som hovedrett. En relativt enkel variant med forrett, hovedrett og dessert ble bestemt. Estragon sirklet inn en saltmarinert kveite til forrett. Rosmarin syntes nesten hun kunne kjenne duftene fra sjøkrepssuppen fra kjøkkenet og gikk for den. Lutefisk og pinnekjøtt lurte i kulissene som hovedretter.
Servitørlærlingene som jobber på Måltid skal ha ros for entusiasme og velvillighet , og sammen med dansk erfarenhet føler man seg velkommen. Men rot og smuler på duken gjennom hele måltidet, sennepsskåler plassert oppå Rosmarins serviett, og ingen som ønsket gjestene vel hjem som sist, gjorde at serviceinntrykket ikke ble perfekt.
Huset bød på intet mindre enn tre appetittvekkere før selve måltidet, og det er noe matelskere setter pris på. På delikate, tynne steinheller kom selleriravioli med råmarinerte reker, karamellisert kål med karsekrem og en aldeles nydelig oksetartar med ramsløkspirer og knuste enebær . Deilige munnfuller med gjennomtenkte smakskombinasjoner. Bare en overdrevet bruk av dill trekker ned en liten smule.
– Tror du noen merker om jeg slikker denne steinplata ren ? undret Rosmarin med tartar i blikket. Det var å håpe at det ville fortsette slik.
Servitøren ble utfordret på å finne et glass hvitvin til forrettene og øl og akevitt til hovedretten. Som ledsager til kreps og rå kveite ble det skjenket henholdsvis Riesling Trocken fra produsenten Von Buhl og Niepoort Coche fra Douro i Portugal. Den siste, en eksklusiv godbit som lokket fram smilet hos Rosmarin. Da forrettene sto på bordet foran dem, var det lett å se at det fremdeles satses på det visuelle og kreative. Nydelig dandert kveite og delikat farge på suppen satte fart i forventningene. Det ble stille en liten stund. Lette smattelyder. Anerkjennende blikk.– Jo, dette er meget godt , mente Rosmarin om sjøkrepssuppen som hadde et deilig lakrisaktig innslag av fennikelfrø. – Lever godt med denne også , kontret Estragon. Det hvite fiskekjøttet hadde gjennom saltbehandlingen fått en fløyelsmyk konsistens uten at kveitesmaken hadde forsvunnet. Rømmedressing med løyromkaviar og sprø biter av syrlige epler og jordskokkskiver var en fantastisk god sammensetning. Rosmarin lot en skje med kremet suppe bli etterfulgt av portugiseren. – Jeg opplever synergi! Smakene i suppen og vinen forsterker hverandre. Er det ikke det handler om?
Servitøren var borte med God jul fra Nøgne Ø. – Dette er 2011-årgangen, den vil passe utmerket sammen med julematen. Det skulle vise seg å være rett. En linjeakevitt fra Løiten ble også plassert innen rekkevidde.
— Jeg er spent på om norsk juletradisjon ivaretas eller om det innovative har tatt overhånd, lurte Estragon på. Svaret kom like etter. Store varme tallerkener ble båret inn, og lukten fikk barndommens minner til å presse seg fram. Presentasjonen var enkel, men delikat. Lutefisktallerkenen bestod av et stort og fast stykke fisk og et irrgrønt blikkfang av en ertepure. Resten av tilbehøret kom i skåler, og de var det mange av. Her var det bacon, flere typer sennep, lefser og lønnesirup. Lutefiskfantasten Rosmarin nikket anerkjennende både før og etter hun hadde smakt:
– Konsistensen er perfekt, og den har det spissa saltnivået som løfter smaken. Og den nordskånske sennepen … jeg ser en flik av Paradis her. Pinnekjøttet til Estragon var også en innertier. Det var passelig salt og med masse smak i kjøttet, servert med grov rotmos og en potetpurevariant med smørstekt brødrasp på toppen. Sprøtt og kontrastrikt. Den mørke karamellaktige God jul fra Nøgne Ø med ett års lagringstid i restauranten åpnet seg med den kraftige maten.
– Både urter og krydder dukker fram her , sa Estragon. Om juleølet ga mersmak, ble det virkelig stemning og forventing i luften da servitøren foreslo en flaske Sweet Horizon fra samme bryggeri sammen med husets sjokoladedessert.
– Det er ikke hver dag man får tilgang på denne dessertølen, mente Estragon. Og det ble en stor avslutning. Sjokoladekrem laget på Valrhona 40 % gourmetsjokolade, sammen med kirsebærbrennevinis. Konsistens av fløyel, men med sterke og gode etterdønninger i smaken fra Kirschwasser. Og ølen?
– Fantastisk ! ble det sagt i kor. Sweet Horizon er egentlig fyldig og søt som en dessert alene, har mokkaundertoner som en kaffedrikk, og alkoholprosent på 14 gjør den til nesten til en avec. Tre ting på en gang altså. Likevel fungerte den godt sammen med sjokoladen og var verdt sine 250 kroner.
Det koster litt ekstra å spise på Måltid i Agder , men så får man en del ekstra også. 2300 kroner for tre retter og meget godt drikke er nivået det ligger på når man kompromissløst skal være i toppsjiktet. Og vertskapet har videreført den gode, lokale mattradisjonen; det blir man glad av.
Folk hastet til og fra de langåpne butikkene i en opplyst og julepyntet Markens gate. Lønnlig iblant dem gikk to matanmeldere. - Kall det naivt og gjerne blasfemisk, men mat kan skape julefryd og evig fryd , konstaterte en Estragon i begynnende julestemning.