Det er mildt sagt en begivenhet at David Sylvian er hovedartist ved Punkt-festivalen til høsten. Han tilhører de ytterst få godt voksne stjernene fra populærkulturen som både har redefinert og revitalisert sitt artistiske liv. Han stiller således i klasse med så vidt forskjellige artister som Robert Plant og Scott Walker, men er forskjellig fra dem begge.

Mange mener at David Sylvian står bak et av de siste årenes beste og viktigste album: Blemish (2003). Der synger han kraftfullt og mørkt til frie improvisasjoner fra Derek Bailey og elektronisk vellyd fra Christian Fennesz. Ideene er unike. Grepet er både kontrastfylt og uvanlig vellykket.

– Hvorfor sa du ja til å opptre på Punkt-festivalen?

– Jan og Erik har elskverdigst invitert meg flere år på rad, men det er først i år at det har passet. Jeg liker det de to har gjort, og nå ønsket jeg å bidra med mitt.

De norske musikerne og produsentene Jan Bang og Erik Honoré har samarbeidet med David Sylvian, og det er de to som står bak den årlige festivalen for eksperimentell musikk og nyskapende musikere i Kristiansand.

– Hvilke forventninger har du til oppholdet i byen?

– Jeg ankommer ikke med forventninger. At jeg ikke vet nøyaktig hva jeg går til, er det som stimulerer meg.

– Hva vet du om den norske musikkscenen?

– Jeg har noe kontakt med deler av den gjennom mine samarbeidspartnere, og jeg har en generell kunnskap om nøkkelmusikere fra fortid og samtid.

– Hva er dine erfaringer med Jan Bang og Erik Honoré som samarbeidspartnere?

– Rause, hyggelige, følsomme og absolutt engasjerte. De later til å forstå min estetikk og jeg noe av deres.

– I hvilken retning går dine interesser som musiker for tiden?

– Jeg er åpen for mange forskjellige muligheter, men vil nok i nærmeste fremtid gå tilbake til mer formelle strukturer. Å arbeide med flere retninger samtidig er det jeg har til hensikt å gjøre.

Blemish og Bailey

Allerede på 1990-tallet gjorde David Sylvian noen tilnærminger overfor den klassisk britiske frijazzen og improvisasjonsmusikken. Han samarbeidet med pianisten Keith Tippet. Det var imidlertid den nå avdøde gitaristen og stilskaperen Derek Bailey som skulle bli Sylvians utfordrer og forfører på dette feltet.

– Hvordan fikk du med deg Derek Bailey på Blemish-prosjektet? Han hadde jo ikke for vane å spille med vokalister!

– Det var ikke vanskelig. Etter et kvarters telefonsamtale var han om bord. Jeg sa til ham at jeg ønsket å bli utfordret som vokalist. Da svarte han: –.Det kan jeg ordne for deg.

Sylvian begynte å høre på Derek Baileys musikk på 80-tallet, og i den siste perioden frem mot Blemish var Baileys improvisasjoner det eneste han kunne lytte til.

– På den måten ble det skapt et bånd i mine forestillinger, mellom hans musikk og det prosjektet jeg skulle starte på. Jeg skjønte etterhvert at han måtte være med. Derfor ringte jeg. Det ville vært fint å kunne jobbe med Derek igjen i en ny sammenheng, men slik gikk det ikke.

I 2004 kom albumet The Only Daughter – The Blemish Remixes, der Erik Honoré og Jan Bang står for en av låtene.

– Hvorfor valgte du å remikse et så perfekt album?

– Fordi låtene lot seg fortolke på nytt. Jeg brukte også remiksene til å teste potensielle samarbeidspartnere for fremtiden.

Alene i skogen

David Sylvian forteller at han ikke føler seg knyttet til noen bestemt tradisjon, men at han har stor respekt for andres tradisjoner. Han følger instinktene, er sta, idealistisk og kompromissløs. Den estetikken som har guidet Sylvian gjennom flere tiår, utvikles og forfines over tid.

– Hva gjør du for å holde musikken din levende?

– Jeg tillater meg å være stille og glemme det forrige jeg gjorde. Jeg er en evig amatør og har ingen idé om hvordan jeg kan komme videre før jeg starter på noe nytt.

Etter 2005 bosatte han seg alene i en skog i New England. Han uttalte siden at han hadde vanskeligheter med å omstille seg til å skulle spille foran et publikum igjen.

– Hvordan er denne situasjonen i dag?

– Den er ganske lik. Jeg har vendt meg til isolasjonen. Det blir stadig vanskeligere å bryte med den.

Det er uansett bestemt at David Sylvian kommer til Punkt-festivalen. Rent personlig mangler jeg en bedre grunn til å se frem mot den første høstmåneden i 2011.