Kompromissløse kunstnere – kreative kamerater

For Maja Ratkje og Aasne Linnestå knirker stolene mer enn vennskapet.

Publisert:

VENNER: De møttes gjennom et samarbeidsprosjekt og etablerte et nært vennskap. - Når det er raushet og store rom for refleksjon, skapes gode vennskap sier komponist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (t.v.) om vennskapet med forfatteren Aasne Linnestå.

  • David Bach
Denne artikkelen er over syv år gammel

— Aasne, jeg trenger noen skyer. Skyer! Hvor er skyene?

Komponist Maja Ratkje og forfatter Aasne Linnestås samarbeidsverk Hvil tar form i 2008. Ratkje lager musikken, Linnestå skriver teksten, og forespørslene flyr over telefonen. Hvil blir et imperativ, jordas stemme til menneskene. Dette var også prosjektet som førte dem sammen, det var under «hvilen» de knyttet vennskapet. De opptrer da også ganske avslappet sammen, nå på Linnestås industristil-kjøkken på Grünerløkka.

— Jeg fikk en forespørsel fra Maja om å gi Moder jord en stemme, en slags henvendelse fra jorda til menneskene om å ta vare. Derfor Hvil. Vi må roe oss. Sette ned farta, sier Linnestå.

Hun og Ratkje sitter på knirkete trestoler og prater om hva vennskapet mellom dem betyr som kunstnere. En lav ettermiddagssol titter inn kjøkkenvinduet.

Livsstil

— Det å være kunstner er også å være menneske. Man møtes ikke bare som representant for kunsten sin, men som hele seg. Vi omgås på alle de nivåene, og de nivåene spiller med hverandre hele tiden, så vi har mange grundige kunstnersamtaler, så vel som småbarnssamtaler, sier Ratkje.

Linnestå bifaller, og henvender seg til venninnen mens hun svarer.

— Det er en veldig sterk forståelse for det at liv og virke for begge to henger så tett sammen. Det å være kunstner er en livsstil, uten at jeg dermed ønsker å romantisere det, og det er mye vi ikke trenger forklare eller snakke om, fordi det er en dyp forståelse mellom oss, sier hun.

De to har funnet hverandre på rett tidspunkt i livet.

— Det er jo ikke alltid så veldig fornuftige valg man tar som kunstner, men vi trenger ikke unnskylde oss for hverandre når vi har det sånn. Vi har ganske lik situasjon, selv om du har litt eldre barn enn meg, sier Maja til Aasne.

Linnestå forklarer hvordan deres nysgjerrighet for hverandres arbeid åpner for fine og viktige samtaler, som har tatt henne i nye retninger.

— Når Maja kaster sitt nysgjerrige blikk på meg og arbeidet mitt så får det meg til å tenke på hva jeg gjør og på hvilken måte jeg gjør det, og hvordan jeg kan ta det videre. Den nysgjerrigheten genererer kunst.

Nye prosjekter

Samarbeidsprosjektet Hvil var et bestillingsverk fra Nordland Musikkfestuke, og ble framført der av Marianne Beate Kielland og Nils Mortensen. Det endte også på plata Come Away Death, da spilt inn av Kielland og Sergej Osadchuk. Linnestå og Ratkje håper det blir mer.

De omtaler seg som to temperamentsfulle kvinner og kunstnere, og Linnestå mener det kan merkes når de begir seg ut på nye prosjekter. De har søkt om å få realisere en opera så vel som et nytt verk til Olavsdagene i Trondheim. Svar avventes.

— Det har gått ganske knirkefritt til nå. Jeg tror at i perioder hvor denne typen samarbeid vil skje, så vil det aldri gå helt knirkefritt, men jeg liker også Maja når hun er krevende og temperamentsfull. Jeg kan like at det finnes motstand i et samarbeid, bare man kommer videre. Der kjenner jeg en veldig trygghet. Det gjør ikke noe om det knirker litt innimellom, sier Linnestå.

Tilfeldighetene vil ha det til at stolen Ratkje sitter på nå overdøver venninnens refleksjon, og den første av mange latterbølger ruller over kjøkkenbordet. Ratkje fullfører metaforen.

— Men er det knirkefritt, så er det også friksjonsløst, og da betyr det ikke noe. Det må jo være noe på spill. I kunsten så er det mye på spill, det handler om menneskers livsvalg, og det er viktig. Det å være kunstner er jo ikke noe man kan legge fra seg når man kommer hjem. Da er det også viktig å være bevisst på hvilken rolle en selv har i verden og omgivelsene rundt. Som kunstner er jeg opptatt av at man ikke går på akkord med egne idealer. Det var jo derfor vi havnet i den debatten om Statoil-logoen, sier hun.

Ratkje har i flere år vært en sterk kritiker av Statoils oljesand-utvinning og manglende miljøprofil. Statoilstipendet, som deles ut under Bylarm, «brukes til å kneble kunsten», har hun også uttalt. Det er viktig å knirke litt, altså. Linnestå minnes Statoil-debatten.

— Der har jo du vært svært kompromissløs, sier hun til Ratkje, og fortsetter.

— Jeg har likt veldig godt å se at kunstnere kan ta såpass klare valg og kjøre på, og som takler de omkostningene som følger. Både i Statoil-debatten og rent kunstnerisk har Maja imponert meg her. For meg har samtidsmusikken blitt mye tydeligere etter at jeg ble kjent med Maja, sier Linnestå og snur seg mot venninnen igjen.

Skaper rom

Gjennom felles konsertopplevelser og ved å høre Ratkje opptre har Linnestå også utviklet seg selv, forteller hun.

— Med Maja er det en kompromissløshet i det kunstneriske uttrykket som jeg opplever som fengslende og radikal. Hun er veldig uredd, og det kjenner jeg at har en positiv smitteeffekt. Innimellom er det jo visse føringer som er heftet ved det å være en skrivende, for eksempel, og så kommer jeg ut i musikkmiljøet og i improvisasjons- og samtidsmusikken hvor improvisasjonskunsten står veldig sterkt, og jeg ser at musikerne der innimellom tar veldig store sjanser. Jeg ser at publikum reagerer, på godt og vondt, og jeg ser at folk reiser seg opp og går i raseri, eller irritasjon. Musikere skaper noen rom som for meg er oppløftende og stimulerende å være i. Jeg kjenner at jeg liksom blir litt modigere som forfatter ved å være i disse miljøene som er såpass radikale. Det har jeg lært, det er ikke noe jeg bare sier for å smigre Maja, det er reelt.

De sier det kanskje ikke for å smigre, men skrytet gjengjeldes prompte fra Ratkje.

— Jeg opplever deg som en modig forfatter også, det har du vært siden vi ble kjent. Første gang jeg hørte deg leste du fra Stanislaw [Linnestås diktsamling fra 2008], og det var noe som skilte seg ut, det var annerledes, modig og frekt.

- Hun er en sol

Ratkje forteller om en blanding av humor og kunst som hun har veldig sansen for ved venninnen.

— Hun får meg til å le. Jeg kan jo være litt grå, så jeg liker å være i nærheten av henne, hun er en sol, som skinner på meg, sier Ratkje spøkefullt, og en ny bølge av latter brer seg ut i kjøkkenrommet.

— Dere sier dere er opptatt av kompromissløshet og ærlighet. Gjelder det også overfor hverandre?

Det kan se ut som de to må tenke tilbake på forholdet for å sette spørsmålet i kontekst. Ratkje er først ute.

— Som kunstner i offentlig sammenheng så blir man jo hele tiden skjerpet på det profesjonelle, så det fine med vennskapet er at du får slappe litt av. Sånn sett er det veldig deilig at man ikke er kompromissløs og stiller hverandre til veggs kunstnerisk. Jeg møter sinnssykt mange folk og er på turné hele tiden, så da å skulle ha venner som oppførte seg kompromissløst hele tiden...

Temperament

De ser på hverandre og bryter nok en gang ut i latter. Hvordan skal vennskap overleve på kompromissløshet? Linnestå mener imidlertid det skal gå an møte motstand.

— For meg representerer de gode vennene sånne rom hvor en kjenner at det må være trygt og fritt, samtidig som at det heller ikke må kjennes farlig å tenke seg at det kan komme avstand eller stunder hvor det også oppstår uenighet. Rom hvor det er trygt nok til å kunne barke litt sammen, særlig når man ser på seg selv som en person med et visst temperament, hvilket jeg har, og som jeg vet at du også har, runder Linneså av.

— Hvorfor er akkurat dere venner?

— Når et menneske gjør nedslag, når et menneske åpner opp, så handler det for meg om at det er en varme der, det er raushet, og det finnes store rom for refleksjon, og med det både uenighet og samstemthet. Og så må det være latter. Man må kunne le godt.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.