"Jeg visste at vi kunne falle, men jeg hadde ingen skrekk"

KRISTIANSAND : — Vi mistet tre mann der det ene året jeg var med. To falt rett ned. En trådte ut i ingenting, der noen hadde trukket vekk plankene. Pffft! Rett ned, 30 etasjer.

To nummer for store cowboyboots trasker gjennom regnet, cowboyhatten ligger i slangeskinnesken, og Bjøro Håland forteller New York-historier på liv og død. Han dro til USA som 17-åring. Forlot gården Håland i 1961, til New York. Han fikk jobb på skyskraperne, og livet i New York var å bygge stål til himmels, og legge stål og netting så folk ikke skulle ramle ut i evigheten. Det gjorde de likevel.

— Det var tøffe tak. Etter at de hadde omkommet, så kom forsikringsselskapet og sa: Husk én ting: Dere ramler bare en gang.

Canadian Bank i Manhattan var den gang den femte blant verdens høyeste bygninger: 64 etasjer.

— Jeg visste at vi kunne falle, men jeg hadde ingen skrekk. Vi var som idrettsfolk. Bar stål og la gulv som gale. Me vakje arme folk på den tiden. Jeg var så tynn at mor gråt da hun så bilde av meg. Det var bare det aller mest nødvendige som hang på meg.

Countryartisten ble sluppet to ganger fra 40. etasje. Heisen glapp. Det var fritt fall. Etasjene føk forbi sånn at det ikke var mulig å telle dem. Bråstopp. Han vaklet ut, halvt i svime.

— Klart, man får jo et perspektiv på livet etter noe sånt, sier han.

Kjærlighet og karriere

Nå har han vært artist i over 40 år. Han har produsert 22 soloalbum, solgt mer enn fire millioner plater, noe som har resultert i over 40 gull sølv, gull og platina trofeer. Han var en av de første norske artistene som reiste til Nashville, USA, for å spille inn plater i berømte RCA studio og Pete Drake Studio. Han var også den første norske artisten som solgte over én million album utenfor Norge. Så hvorfor forlot han egentlig USA?— Jeg og Liv (kona, red. adm.) hadde en diskusjon etter Wembley i 1980, for det var en som ville at jeg skulle slå gjennom over hele verden. Da la jeg bånd på hele karrieren, for å si det sånn. Hun sa: "Hvis du drar, så må du huske at du bare er en mann. Jeg må passe barna og være hjemme, mens du møter fristelser der ute. Da tror jeg ikke vårt ekteskap holder." Og den avgjørelsen tok vi sammen, og jeg fikk kanskje noe enda bedre ut av karrieren på den måten. Jeg hadde noen å komme hjem til.

Han sang "I love Norwegian country" med dyp røst. Et år solgte han 260.000 plater - mens han stødig fortsatte å selge gravemaskiner. Som toppselger.

Nå spiller han under Dark Season, fjortende året på rad. Fremdeles er det Liv, ektefellen han har vært gift med i 45 år, som tar imot avtaler for han. Som fikser alt.

— Jeg er avhengig av henne. Det er hun som legger fram klærne, my outfits, steller skjortene og alt når jeg er ferdig med show, og til neste dag er alt i orden igjen. Uten henne blir det bare surr. Ja, jeg har prøvd, og det ble bare surr. Vi har det gøy sammen. Og hun passer på meg hele tiden. Jeg kan bli veldig stressa, men hun styrer det alltid til så det blir greit, forteller han.

Brente gummi

De møttes i New York på slutten av 60-tallet. I Brooklyn. Bjøro Håland var fremdeles en "ung, ung gutt", og hadde kjøpt seg en Pontiac Catalina. Hver lørdag møttes ungdommer for å "brenne gummi". Og imponere jentene.

— Det hylte og skreik da jeg ga gass, den bilen kunne jeg brenne mye gummi med. Da kunne det ryke så mye at vi lurte på om det tok fyr. Så kappkjørte vi, brente gummi, for å vise hvor fort disse bilene kunne gå. Og Liv var også i bilen, ja. Vi diskuterte om vi skulle ta et spinn, se hvilken bil som gikk raskest. Ikke ble vi tatt heller. Om politiet så at du var en fin fyr og var edru, så ba de deg ta det litt rolig, ikke sant.

Det var heftige år i USA. Han gjorde suksess. Møtte berømtheter. Han ramser opp: Charlie Pride. Liza Minnelli. Bill Cosby. George Strait. Randy Travis. Kenny Rogers.

— Du kan nevne nesten alt. Jeg vet ikke hvem jeg ikke har truffet. Og etter å ha turnert i så mange år, kunne jeg ha skrevet opp 50, 60 navn, celebre gjester, du hadde kjent igjen navnet på dem alle sammen. Også via Dark Season blir jeg kjent med mange artister.

— Jeg har hatt et fantastisk liv, og truffet utrolig mange mennesker jeg aldri hatt sett for meg. Jeg tenker ikke over det selv, før folk sier: Du må skrive bok om alt det du har opplevd! Det følger jo med masse historier til alt dette også.

— Kommer du til å skrive, da?

— Nei, nei. Jeg har fått tilbud, flere faktisk, men jeg føler meg aldri moden til det, jeg har aldri tid til å sette meg ned og finne ut hva jeg skal skrive for noe. Og mine dager er så travle atte, når skal jeg få tid til det? Når jeg har fri fra show, rekker jeg ikke å sette meg ned lenge før jeg må ut og selge maskiner, treffe de guttene der, de som graver i jord og stein. Jeg liker den forbindelsen, den er så herlig, for de er så fine, nøkterne mennesker, de som kjører gravemaskin.

De liker også musikken hans, forteller han.

— En yngre kar fortalte at han hadde vokst opp med musikken min, moren og faren spilte alltid musikken min i bilen da de reiste på ferie, han kunne alle de sangene. Ble du ikke hjerneskadet da, spurte jeg. Men nei, han ble ikke det, sa han, sier Bjøro og ler.

Gravemaskinsalg bak scenen

Da sangkarrieren var på topp på 80-tallet, var Bjøro Håland også toppselger av gravemaskiner. Mellom to show for fulle hus i Oslo Konserthus forsøkte han å dra i land et storsalg på fem svære gravemaskiner til en entreprenør i Egersund. Over telefon.

— Han sa: "Nå skal du bare gå og gjøre et godt show. Så kan du ringe meg når du kommer tilbake".

Bjøro la på. Hastet av gårde. Etter konserten ringte en svett Bjøro til Egersund.

— "Hvordan gikk det, Bjøro?" spurte han fra Egersund. Jeg tror det gikk veldig bra, svarte jeg. "Jammen, da tror jeg vi sier det er greit", sa Egersund. Det var den største handelen firmaet hadde dratt i land til da, forteller Bjøro.

Håret er glatt, bakoverstrøket sølv. Han feiret akkurat 69 år. Gode venner begynner å dø vekk fra ham. Livet og døden er noe han har begynt å tenke på. Kanskje er det derfor han får så mye igjen av å spille på sykehjem.

— Mange av dem har vært mine fans, de som kan tekstene på alle låtene mine. Nå er flere av dem syke og skrantende og gamle. På et gamlehjem i Lofoten satt det en gjeng med en hel stabel gamle kassetter som jeg måtte signere. Det er spesielt for meg. Det samme skjer når jeg kommer inn på et gamlehjem i USA. Når man kan ha en medisin som ingen andre har, å gi konserter til de som ellers ikke kan få sånt med seg, det gir meg noe. Det er nødvendighet for meg, sier Håland.

Men perspektiv på livet har han hatt siden han var liten gutt, forteller han.

— Jeg vokste opp i gudstro. Mor og far var som folk flest inne i landet, gudsfryktige mennesker. Jeg har alltid hatt perspektiv på hvordan man skal være mot sine venner, og å respektere mennesker. Det er derfor jeg kan synge på sykehjem, ikke gjøre noe ut av det, og synes det er givende. Om jeg synger i kirka, eller hvor jeg nå synger, så er det positivt, for jeg har noe å levere.

Liker Jonas Alaska

I høst ble han utnevnt til ridder av første klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden for å ha fremmet forbindelsene mellom Norge og USA i årevis. Håland fikk ordenen som en anerkjennelse for sitt musikalske liv gjennom 40 år.

— Det er fantastisk å få oppleve noe sånt mens jeg lever. Ja, jeg mener, det er så mange som får priser og utnevnelse når de er i grava. De skulle hatt anerkjennelsen mens de levde. Derfor takker jeg veldig for dette. At en liten bondegutt fra indre bygder i Agder skulle oppleve dette, det hadde nok ingen trodd. Jeg trodde man måtte redde folk fra å drukne for å få en slik utmerkelse, ikke sant, sier han.

Han var selv pur ung da han begynte med country i USA. Det hender han hører på ny, norsk countrymusikk. Av og til.

— Hva skal jeg si? Jeg hører på dem, og.. Noen gjør en fin jobb. Hun trønderjenta, hva er det hun heter? Ida Jenshus? Hun er flink. Og Jonas Alaska. Men mange av de andre sliter med språket. At de ikke synger på norsk, sier jeg da. Det forstår jeg ikke. Når jeg hører artister som krøller på tunga og ikke riktig vet hva de synger for noe, ja, da skrur jeg av radioen.

Han er på vei til lydprøve før konsert under Dark Season. Da er hatten hans med. Sånn må det være.

— Jim Reeves hadde også hatt til å begynne med. Og flere. Men jeg husker ikke navn, jeg glemmer sånt etter hvert. Jeg husker de, men så glemmer jeg, så dukker de opp igjen. På scenen har det går bra, men det hender at jeg mister et ord om noen spiller litt annerledes enn hjernekassen min er vant til. Så kommer det tilbake igjen, men da kan det være en takt for sent, sier han.

Han stryker på hattebremmen. Hatten som alltid er med.

— Jeg startet karrieren min med hatt, da kan jeg ikke bare ta den av. Når du har et image, så holder man på med det. Alle husker deg, det blir som Elvis og det flotte håret, ikke sant?