Det er Sturla Ertzeid som har ført Eichingers historie i pennen, de to er rimelig jevngamle og har mye av den samme erfaringsbakgrunnen. Forfatteren evner derfor overbevisende å sette Robert Eichingers levnetsløp inn i de riktige tidsrammene.Robert Eichinger er først og fremst kjent for sin krigsdeltakelse som ung sersjant og kanonkommandør på Odderøya 9. april 1940. Gang på gang ble festningen angrepet både av den tyske flåtestyrken med krysseren «Karlsruhe» i spissen og av bombefly som kunne slippe sin dødbringende last uten motstand fra luftvernskyts. I denne heksegryta klarte den unge sersjant Eichinger å bevare roen og sørge for at hans kanon avleverte skudd etter skudd mot de angripende skipene.Til sist ble Odderøya festning nedkjempet, og både soldater og befal måtte overgi seg til representantene for datidens sterkeste krigsmakt, tyske Wehrmacht. Etter en tids fangenskap ble de norske styrkene dimittert og sendt hjem.For Robert Eichinger var det aldri noen tvil, kampen mot okkupanten måtte fortsette selv om de norske styrkene hadde kapitulert. Det tok ikke lang tid før Eichinger kom i kontakt med den gryende motstandsbevegelsen. Med både befalsutdanning og erfaring fra aktiv strid var unge Robert et verdifullt medlem av undergrunnebevegelsen. Han overtok oppgaven som sambandssjef i distriktet, han sørget for kontakt mellom ulike grupper og med enheter oppover i systemet. Eichinger var leder for en gruppe motstandmenn og drev våpeninstruksjon i den dypeste hemmelighet overfor tyskerne og deres norske medløpere.Til sist måtte det gå galt. I 1942 klarte tyskerne å knuse Milorg på Sørlandet. Opprullingen førte til massearrestasjoner, i kjølvannet fulgte drap, tortur og strenge fengselsstraffer. Robert Eichinger ble også arrestert. Han ble underkastet knallharde avhør og ble torturert på Arkivet som Gestapo hadde tatt i bruk som sitt hovedkvarter i Kristiansand.I rettssaken som fulgte ble Robert Eichinger og ni av hans menn dømt til døden. Men takket være Eichingers rakryggede opptreden i retten og en storm av protester mot de strenge dommene, ble alle benådet og fikk i stedet livsvarig straffearbeid. Robert Eichinger og hans menn ble siden sendt til tyske konsentrasjsonleire.Etter krigen gjorde Robert Eichinger en bemerkelsesverdig militær karriere. Han valgte kystartilleriet som sin våpengren, en del av Forsvaret som aldri har blitt en fullt ut anerkjent del av Sjøforsvaret som det vitterlikge tilhører. Likevel klarte Eichinger, takket være sin sterke lojalitet, pliktfølelse og store dyktighet, å bli den første admiral fra Kystartilleriet.Når Stiftelsen Arkivet har gått til det skritt å gi ut et eget hefte om soldater, offiseren og motstandsmannen Robert Eichinger, synes jeg fokus skulle ha vært på hans innsats i den hemmelige motstandskampen i Milorg og etterretningsorganisasjonen XU. Forfatteren Sturla Ertzeid følger Eichingers levnetsløp ganske slavisk fra barneårene til dagens tilbakeskuende pensjonist i Lillesand. Ertzeid har lagt vekt på å sette hendelsene inn i et et større perpektiv, men evner ikke å komme under huden på Eichinger. Formatet på skriftet er kan hende for lite?Som lokalhistorisk dokument er skriftet interessant, og gir et verdifullt bidrag til det mangfoldige bildet som fortsatt veves om vår krigshistorie. Dessverre klarer ikke heftet å gjøre oss skikkelig kjent med krigshelten og hedersmannen Robert Eichinger.Terje Andersen