KRISTIANSAND: Og når vi får presentert høydepunkter fra tolv år med revyfestivaler på Høylandet, da er vi jo nærmest garantert en morsom kveld.Etter et noe famlende åpningsnummer brakte det løs i noe som først og fremst ble monologenes revy. Først ute blant dem var Per Arne Lynum med sin noe forsagte Ottar-figur som er bekymret for befolkningsutviklingen. Vi kjenner ham fra NRKs «Tore på sporet». Harald Morten Bremseth visste imponerende kroppsspråk der han tuslet rundt på scenen som gammel mann, om enn ikke innholdet i monologen hans «Kjøreturen» var like sterk. Og Inkiri Abrahamsens «Spillegalskap» er kostelig. Spill tar totalt overhånd i den unge kvinnens liv, og med et kroppsspråk og en stemme som leder tankene mot sterkt belastede rusmisbrukere, får vi høre fra hennes barndoms— og ungdomstid. Vi får vite hvordan det hele gikk så galt og hennes vei mot spillomani! I dette nummeret er det klasse over både fremførelse og tekst. Jeg kunne nevnt en mengde av monologene, som stort sett var gjennomført i mimikk og kroppsbevegelser.I en hver revy hører revyvisene med. Dem fikk vi her også, og to skilte seg ut. I «Julekveldskrise» møter vi familien der mor er totalt utslitt etter all sitt slit for å få hus i stand til julefeiringa, mens far ikke har deltatt i det hele tatt. Bygd på Alf Prøysens sang fikk vi en demonstrasjon på hvordan juleforberedelser på det verste kan være. «Vi hi liggi ut» som skildrer uteliggernes situasjon var nok et storslått nummer. De andre sangene var absolutt vel forankret i revytradisjonen, men virket mer som pauseinnslag til de andre numrene enn som selvstendig og gode numre.Sketsjene stod ikke i fokus her, men til gjengjeld var de to vi fikk gode. «Er denne ledig» er en morsom situasjonsbeskrivelse fra cafelivet, der en dame åler seg inn på en mann. Den har i tillegg et snedig sluttpoeng. En oppvisning i kjønnsrollemønstre får vi i «Mors gutt», der vi møter sønnen som har flyttet hjemmefra. Han får besøk av foreldrene der mor er opptatt av hvordan sønnen har det, hvordan han ser ut og hvem den nye kjæresten er. Faren aner stadig farer, og snakker om vær og vind for unnslippe ubehageligheter.En revy som er bygd på numre gjennom tolv år mister nødvendigvis et aspekt som står tradisjonelt sterkt i revyverdenen, nemlig samfunnskritikken. Forestillingen var blottet for kritisk blikk på Norge, med unntak av et nummer. Magnar Ansnes kom til stadighet inn på scenen som medlem av verdikommisjonen med plansjer og ark, og hadde absolutt ingenting å komme med. På en nærmest absurd måte klarte han å få fram følelsen av verdikommisjonens tilværelse, som består av å bare være, uten å utrette.Det mest absurde nummeret stor Per Blomstrøm og Sølvi Lauvsnes for i sin «Ham-lett». Med rim, middelalderkostymer hopp og sprett fikk vi servert en totalt meningsløs tekst, på en fabelaktig måte. Hele konteksten var simpelthen storslått absurd. RiksRevyEn byr på en morsom forestilling der man kan more seg stort over gjenkjennelse av situasjoner og typer. Det er likevel et lite savn at man ikke får ledd på andres bekostning, slik en vanligvis gjør når lokalrevyen har et skjevt blikk på politikere og andre kjendiser. Men det er en fantastisk inspirasjonskilde for revyfolk at hele Norges lokalrevy inntar byene.Randi Berge Svendsen