Det er i det indre av en forhenværende, navnløs slakter at alt skjer. Og i hans indre gjærer det og syder det. Han er, gjennom handlinger og de valg han har tatt, blitt en mann som ydmykes dypt i hverdagen. Han har måttet gå fra sin slakterforretning, han har sittet en liten periode i fengsel, i filmens begynnelse bor hans sammen med sin nye kjæreste og hennes mor. Han er blakk og arbeidsløs, han har en datter på institusjon. Og han er femti år. Utad er han som en gusten skygge. Innad buldrer han som et begynnende jordskjelv. Dette kunne en trodd ville ende i vold, mye tyder på det. Det gjør ikke det. Men konklusjonen han kommer til, selve den siste omdreiningen i hans liv, sjokkerer oss, likevel. Det er en film som der teksten er meget viktig, den er plattformen. For hele filmens struktur, mening og retning, ligger i de indre monologene til denne slakteren. Men, selvfølgelig, må hovedpersonenes minespill og kropp-språk være nøye i pakt med monologene. Og Philippe Nahon er en skuespiller som til fulle forstår hva han er med på. Utseendemessig er han som en gammel gråstein, men hans blikk av tomhet og forvirring, hans drag av vemmelse og hans dype følelse av å bli ydmyket, er klok, minimalistisk skuespillkunst. Tro meg: Et indre jordskjelv av en film.Alene mot alt.
Frankrike 1998. Regi, manus, foto og produksjon: Gaspar Noé. Skuespillere: Philippe Nahon. Blandine Lenoir. Frankye Pain. Martine Audrain.