De springende aspektene ligger i flere lange retrospektive sekvenser. De kommer også brått på og kan virke noe forvirrende.

Utgangspunktet er et gammelt japansk utsagn. Nemlig slik: «Har et menneske dødd under stor sorg eller i et ekstremt raseri i et hus, vil dette huset være hjemsøkt og fortære de som senere slår seg ned der». Med dette som utgangspunkt serveres det en grøsser som er, unnskyld uttrykket, ganske lekker. «Lekker» som definert grøsser, altså.

Den har stil, en stil som tetner til klaustrofobi. Den har de rette sammenkoblinger av tikkende stillhet og brå lyder, av skygger og plutselige konfrontasjoner, av snikende redsel og lynende hugg av panikk.

Som du forstår: Regissør Shimizu er en manipulerende, durkdreven skurk innen grøsserfaget, og skuespillerne, der først og fremst Sarah Michelle «Buffy» Gellar må fremheves, er med på de mørke lekene.

Fasit: Nyter du å se din egen angst inn i hvitøyet, er dette tingen for deg.

Knut Holt

Forbannelsen.

Japan/USA 2004. Regi: Takashi Skimizu.

Manus: Takashi Skimizu. Stephen Susco.

Skuespillere: Sarah Michelle Gellar. Jason Behr. William Mapother. Clea DuVall. KaDeStrickland. Grace Zabriskie. Bill Pullman.