KRISTIANSAND: — Jeg opplever det å spille med dette unge orkesteret som akkurat det samme som å spille med de berømte orkestrene. Vi har litt flere prøver enn vanlig, og det synes jeg jo bare er positivt. Men prosessen er den samme: Man leter etter en musikalsk sannhet sammen. Jeg foretrekker mange ganger denne situasjonen fremfor den andre. Her er du omgitt av venner, slipper å engste deg for folk du ikke kjenner og slikt, det er ikke noe hierarki å forholde seg til, sier den verdensberømte pianisten fra Karmøy.Han hadde nettopp hatt sin første prøve med det unge, lokale orkesteret i Kristiansand, som har fått det imponerende navnet «Kings Academy Orchestra», da vi møtte ham.Orkesteret teller drøyt 30 og består for det meste av professor Jan Bjørangers studenter ved klassisk linje på konservatoriet ved Høgskolen i Agder. Studentene er supplert med noen få musikere fra Kristiansand Symfoniorkester - det er ikke alle instrumenter i et Beethoven-orkester som er representert på konservatoriet. Dirigent er for anledningen den kjente fiolinisten Per Kristian Skalstad.Navnet har orkesteret fått etter festivalen som åpnes i Domkirken i kveld, Kongens Gatas Akademi - fordi den har utspring i konservatoriet som holder til i Kongens gate. Og så er det altså ingen ringere enn en av verdens fremste pianister som spiller i åpningskonserten, han som eksempelvis spiller hele seks konserter i den berømte Carnegie Hall denne sesongen.Festivalsjef Jan Bjøranger er lykkelig for å ha fått Andsnes med på laget.- Det er en veldig spesiell situasjon dette. Du kan merke det på folkene i orkesteret, de er så takknemlige. Det gjelder både de unge og de voksne. Det at du er her gjør dem veldig motiverte for å yte sitt beste, sier Jan Bjøranger til Andsnes.Han skal spille Beethovens tredje klaverkonsert for første gang.- Jeg har spilt nummer 2, 4 og 5 før, nå denne, og så har jeg bare den første igjen. Det er ganske rart, jeg bestemte meg allerede i 20-årsalderen for at jeg ville spille alle Beethovens og alle Rachmaninovs konserter. Nå har jeg spilt inn Rachmaninovs tre første, og mangler den fjerde. Den er lite kjent og veldig underkjent av mange, men jeg synes det er veldig stor musikk, sier han.Leif Ove Andsnes har hatt en slags fri i et par uker. Sist han ga stor konsert var for 14 dager siden i Japan. I mellomtiden har han lansert både bok, cd og dvd. Boken er en musikalsk biografi skrevet av Astrid Kvalbein. Cd'en inneholder Rachmaninovs 1. og 2. klaverkonsert. Dvd'en er et opptak fra Posthallen i Oslo, der han spiller Mozart og Bach med Det Norske Kammerorkester.- Du har opplevd litt av et mediesirkus med alle disse lanseringene?- Ja, og for å si det enkelt, det var veldig deilig å dra til leiligheten min i København da det var over.- Hvordan er det å lese om deg selv i boken?- Jeg har ikke kikket mye i boken etter at den kom ut. Men på forhånd har jeg jo lest alt. Det er litt merkelig, og jeg leser veldig sjelden portretter av meg selv i aviser og sånt. En viss distanse til det har jeg nok fått. Men med hensyn til boken har jeg jobbet veldig nært med forfatteren Astrid Kvalbein. Jeg har fulgt nøye med for eksempel i alle sitatene, at jeg kan stå for dem, sier han.Han synes en del av reaksjonene på boken har vært merkelige.- Det virker som om noen hadde forventet seg en blanding av psykoanalyse og dyneløfting. Men Astrids oppgave var jo å skrive en musikkbok, og det har hun gjort. Det er visst denne betegnelsen «portrettbok» som trigger noen forventninger hos folk. Men sånn er det vel i tabloidverdenen, sier han - en smule oppgitt.- I boken sier du noe om at du synes Beethoven - som du skal spille i kveld - skriver «moralsk» musikk?- Det er vel noe jeg sier for å sette ham litt opp mot livsnyteren Mozart. Men det er et veldig forenklet bilde. Hos Beethoven er det slik at det meste har mål og mening, det er et statement i hver eneste tone, det er et kolossalt drama som utspiller seg i den musikken. Bare hør på andresatsen i den klaverkonserten jeg spiller i kveld, det er en kolossal hengivenhet i den satsen, det er nesten uten sidestykke, det flommer over av ett eller annet, er det ømhet, gjerne mer enn det{hellip} Han vil jo alltid si noe stort, Beethoven.- Likevel er det slik at alle som spiller piano spiller Beethoven?- Ja, hans sonater er jo bibelen for en pianist.- Hvorfor det?- Det er 32 musikkstykker som samlet går i absolutt alle retninger. Det er et enormt musikalsk testamente.- Har du selv jobbet mye med Beethovens sonater?- Det har blitt mye Schubert de siste årene. Jeg har faktisk bare spilt fem av Beethovens sonater. Men nå ser jeg det slik at de ligger og venter på meg, sier han.- Hva synes du om festivalen her, Kongens Gatas Akademi?- Det er helt utrolig hva Jan Bjøranger får til. Og så at han har en bestemt filosofi og tanke med hva han gjør som går på dette å folkeliggjøre, eller å gjøre tilgjengelig, den klassiske musikken, uten å kommersialisere. Han har fått noen fantastiske musikere til byen, og han har et ønske om å skape fora der det ikke skal være for mange hindere for at andre folk også kan møte den musikken vi elsker vi som driver på som klassiske musikere, sier han.- Det er vel noe dere langt på vei også har klart på Risør Kammermusikkfest der du er en av to kunstneriske ledere?- Vi lykkes med mye der. Men vi har problem med å fange opp unge folk. Derfor er det så viktig å drive oppsøkende virksomhet, slik det også gjøres her på Kongens Gatas Akademi. Det bør bli sånn at folk skal gå rundt og føle at hvis ikke de er til stede, så går de glipp av noe, sier Andsnes.- Hva er det med deg og Rachmaninov, siden du nå har spilt inn tre av hans fire klaverkonserter?- Ett eller annet er det, som slår an noen dype strenger hos meg. Jeg synes bare det er enormt god musikk. Han har vært underkjent, men nå blir han stueren. Han virket i en tid da de toneangivende var Schönberg og Webern, folk som sto for helt andre idealer enn den romantiske Rachmaninov. Dessuten ble han veldig fort populær, noe som nok kunne skape misunnelse. Men nå, 80-90 år senere, begynner vi å se dybdene i musikken hans, sier Andsnes.- I boken fortelles det om din bakgrunn i en familie der ikke bare kunstmusikken, men i særdeleshet den folkelige musikken var viktig.- Mine første samspillsopplevelser var i korpsmusikken. Pianoet var en ensom greie i forhold, og det var en periode i 11-12-årsalderen da pianoet ikke var noe stas. Korpsmusikken var veldig viktig for meg da jeg var 15. Men så utvikler man seg, og det er andre ting som blir viktig. I dag er det den klassiske musikken som er viktigst i mitt liv, sier han avgjort.