I denne fjerde filmen, direkte basert på «Harry Potter og ildbegeret», er Harry blitt fjorten år, i gang med sitt fjerde år på Galtvort, skolen for trollmenn.
En ekstra glød huserer på skolen: Det skal arrangeres en storstilt magikonkurranse, kalt Tretrollmann-turneringen. Deltakerne må være fylt sytten år. Deltakerne velges av noe som kalles Ildbegeret.
Og se så: Harry Potter utropes til en av deltakerne. Ingen, aller minst han selv, forstår hvorfor og hvordan hans navn er dukket opp.
Men Ildbegerets bestemmelser er bindende, ingen motsier dets kraft og vilje.
En stor bit av filmen vies denne turneringen. Og der å si: All fysisk dramatikk, spektakulær action og hikstende spenning er forløst med oppfinnsomhet, stor teknisk fingerferdighet og sterke kreative muskler.
Selvfølgelig er mye av dramatikken effekter, men effektbruken føles aldri overlesset, i motsetning til for eksempel i mange amerikanske actionfilmer.
Men både effektene og sluttscenene på en kirkegård er av et slikt nifst kaliber og av en slik aggressiv energi at en klart applauderer påskriften på denne Harry Potter-filmen: «Frarådes for barn under elleve år».
Men så: Et langt stykke på vei føler en at filmen lider av et hulrom. En savner noe. Kort sagt: Hvor er Skurken? Hvor er den Onde Kraft som vil bekjempe Galtvort, som vil knuse den lyse, gode siden av den magiske verdenen? Og som vil drepe Harry Potter? Hvor er Voldemort?
Han dukker opp. Og han dukker opp snedig. Og vi er tilfredsstilte: Voldemort lever og skaper dynamikk og kontrapunkter i sagaen om Harry Potter.
Ved siden av å være en historie om magi, en annen dimensjon og vennskap, er historien om Harry Potter også en utviklingshistorie.
Og dét berøres, absolutt. Hormonene sparker og spraker i Harry og Ronny. Det faktumet utmyntes slik de helt unge tenåringers vesen er: Gjennom små scener av nøling, fortvilelse, tomme kjekkaserier, øyekast og famlende flørt.
Et ball på skolen spiller en stor betydning i så måte, pluss Harrys bråopptatthet av en lett orientalsk utseende pike som gjester Galtvort i forbindelse med turneringen.
Det utviklingsmessige registreres også i den generelle tonen og i enkelte replikker/dialoger, nivået er annerledes enn i den første filmen.
Og: Humoren er i første halvpart fremtredende. Gjennom forte ironiske scener, gjennom replikker, gjennom fysiske klovnerier.
Skuespillerne vet vi er dyktige, de er samtlige formbevisste, med sikre detaljer. En figur er ny: Alastor «Mad Eye» Moody, Alastor Bister i norsk utgave. Han overspilles drabelig og flott av Brendan Gleeson, akkurat slik han skal tolkes.
Sum: Harry Potter-filmene er som en fornøyelsespark, med nær alle de tilbud du kan få i en slik park. Og tilbudene og anretningene av dem er ikke mindre eller dårligere i år, snarere tvert imot!
Knut Holt
Nifsere, voksnere, morsommere
Harry Potter og ildbegeret
England 2005
Regi: Mike Newell
Manus: Steven Kloves etter J.K. Rowlings bok «Harry Potter and the Goblet of Fire»
Musikk: Patrick Doyle
Tema: John Williams
Skuespillere: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grin, Robbie Coltrane, Michael Gambon, Brendan Gleeson