I viktige avsnitt av vår parlamentariske historie bestyrte han så vel Arbeidsdepartementet som Kirke— og undervisningsdepartementet.

Det er en interessant beretning den unge statsviteren Per Eivind Hem, født i 1963, har ført i pennen etter et par års inngående studier av sitt objekt. Forfatteren skriver i en innledning til et verk, på over 500 sider, om Løvland som en «gløymd statsmann», og selv om han bruker spørsmålstegnet etter påstanden, er det mange i dag som ikke aner hvem Jørgen Løvland var, og hvilken rolle han spilte i norsk nyere historie. Selv på Sørlandet, hans egen landsdel, ble han nummer 15 da Fædrelandsvennen kåret årets sørlending i 2000, slått av fotballspilleren Erik Mykland og den tidligere Start-treneren Karsten Johannesen. Da Agderposten nominerte hundreårets egd, ble ikke Jørgen Løvland nevnt. Nå feires han med egne utstillinger i Evje og Kristiansand. Det arrangeres kurser og seminarer om bondesønnen fra Setesdal, som sammen med Michelsen og Nansen la grunnlaget for unionsoppløsningen 7. juni 1905. Og nå kommer Per Eivind Hems biografi som kronen på verket.

Det er en viktig bok. Viktig fordi forfatteren gir oss et nærbilde av Jørgen Løvland, hans slekt og oppvekst på Evje. Presten i Åmli som leste latin og tysk med ham etter konfirmasjonen, mente at han måtte bli biskop. Han ble lærer. Høsten 1859 begynte han som elev ved Holt lærarseminar ved Tvedestrand. Han hadde noen ord fra Aasmund Olavsson Vinje som motto for sine studier «Les og vex». Disse ordene skar han med kniv inn på uthusveggen hjemme på gården Lauvland. Det var kunnskapstørsten som drev den unge mannen til omfattende boklig lærdom. Han leste langt mer enn pensum. Han ble heller aldri noen tradisjonell lærer, men en lærer som alltid var opptatt av å skaffe seg ny innsikt og viten. Hans første oppgave som lærer var å utvikle skolen og skolesystemet. I sitt miljø hjemme i Evje, var politikk en del av det daglige brød. Interessen for politikk fulgte ham til Kristiansand, der han ble redaktør av Christianssands Stiftsavis.

Det er ikke mulig å befatte seg med alle de ulike sidene ved Jørgen Løvlands liv. Sannsynligvis var årene som redaktør i Stiftsavisen av stor betydning. Han var opptatt av landbruket og ga støtet til at det ble nedsatt et fagutvalg som skulle forberede en stor landbruksutstilling. Men det som virkelig engasjerte ham, var kommunikasjonene, og behovet for en banestrekning fra hovedstaden til Vestlandet og en bane fra Kristiansand opp Setesdalen til Bygland. Og så var det kampen for arbeidernes kår som var et gjennomgangstema i hans artikler.

Etter at han ble rikspolitiker, valgt av Venstre, var det jernbanespørsmål som var et gjennomgående tema, både Vestlandsbanen (Sørlandsbanen) og andre viktige banestrekninger, og ganske spesielt Setesdalsbanen. Han la hele sin personlige tyngde i kravet om at landet måtte flettes sammen av et moderne nett jernbanestrekninger. Reisetiden med båt fra Kristiansand til hovedstaden var for langsom og anstrengende når vinterstormene raste. Han var opptatt av å skape nærhet mellom menneskene i de ulike landsdelene.

Det er nødvendig å nevne at Jørgen Løvland, som kom inn i politikken etter at parlamentarismen var innført i 1884, var distriktets talsmann. Han bodde i Østre Strandgate. Han hadde mange nære venner i byen. De ga ham viktige impulser. Sammen med vennene Ludvig Lømsland og Andreas Grindland, utarbeidet han i 1882 «utkast til Lov om alderdomsforsørgelse for ubemidlede». I Kristiansand hadde Løvland sitt medlemskap i Arbeiderforeningen. Den var både et kulturelt og politisk verksted. Det var med utgangspunkt i denne foreningen at man tok initiativet til å etablere Spareskillingsbanken, eller Arbeidernes Spareskillingsbank som den het de første årene. Det var i årene i Kristiansand han ble kjent og siden gift med Mathilde og fikk sitt første barn.

Men det var som rikspolitiker han fikk sitt store gjennombrudd. Først som stortingspolitiker, senere som statsråd i Arbeidsdepartementet og endelig som norsk statsminister i Sverige i de siste månedene av unionstiden. De som har fulgt en smule med i feiringen av 100-årsjubileet for Norge som selvstendig stat, vet forhåpentlig at det var statsminister Chr. Michelsen, polarforskeren Fridtjof Nansen og Jørgen Løvland som var premissleverandører for Stortingets vedtak 7. juni 1905. I forbindelse med debatten om stasformen, monarki eller republikk, presenterte Løvland seg som monarkist. Det overrasket hans republikanske venner på Sørlandet.

Allerede 15. juni ble Løvland utnevnt til vår første utenriksminister. Det var ikke en posisjon han ønsket seg, men han måtte ta den, på samme måte som han noen tid senere ble presset til å bli statsminister, fordi Michelsen trakk seg på grunn av helseproblemer. Han trivdes langt bedre i rollen som kirke- og undervisningsminister. Der fikk han anledning til å utnevne prester som brukte landsmål i viktige embeter, og ikke minst til å videreføre arbeidet med skolereformer. Det falt også i statsrådens lodd å gjennomføre rettskrivningsreformen i 1917. Jørgen Løvland hadde mange oppgaver, bl.a. var han i en periode stortingsvalgt banksjef ved Norges Banks filial i Kristiansand. Han var nybrottsmannen i skoleverket. Han hadde som så mange av sin tids viktige menn mange og vesentlige stillinger. Det skyldes først og fremst hans dyktighet, hans urolige vesen, hans trang til å utforske tiden og dens muligheter, og fordi han hele tiden arbeidet for å sikre sitt parti makt og innflytelse. Hans partifelle og nære venn, statsminister og amtmann Abraham Berge fra Lyngdal, som var lærer på Lista, sa i sin tale ved Løvlands 70-årsfeiring, at «når historien om deg skal skrives vil den fylle mange bøker». Nå er det gjennom mer enn 70 år skrevet en del om Løvland, både av dyktige lokalhistorikere, og av tunge historikere. Likevel var han delvis glemt på Agder inntil støvet ble børstet av ham i forbindelse med unionsoppløsningen nå i sommer.

Per Eivind Hem tegner et interessant bilde av en ruvende personlighet. Han kunne kortet ned på det lange førstekapitlet om «Ett og arv», tiden mellom 1800 og 1862. Her er det for mange detaljer som bare har lokal interesse. Etter mitt skjønn burde forfatteren vært mindre ordrik også i et de første kapitlene. Det er en hovedinnvending mot boken at den er vel omfattende. Men når det er sagt, er det viktig å føye til at Per Eivind Hem gir oss et klart bilde av en ruvende personlighet. En mann med mange venner, en mann som dyrket kompromissets kunst. Han var tema både i vittighetsbladene og i den barske hverdagen i regjering og storting. Han var som fredsvenn medlem av Nobelkomiteen og flere år dens formann. Han var europeer med et stort kontaktnett, statsmannen og bondesønnen fra Evje.

BOK

Per Eivind Hem:

Jørgen Løvland - Vår første utanriksminister

Samlaget