KRISTIANSAND: — Her bodde vi, på toppen der oppe, peker forfatteren Espen Haavardsholm.- Og middagene fikk vi brakt opp fra Thesalongen. Det var under min mors verdighet å drive med matlaging, forteller han. Huset han peker på er det som før kaltes Ingemann Tønnessen-gården, det dominerende bygget på sørsiden av Nedre torg, som i gamle dager hadde Thesalongen i andre etasje. Der er nå Laura's kaffebar i første. Helt på toppen bodde hans mor, Kari Linge, med sin mann Odd Ingemann Tønnessen og Espens yngre brødre Tor og Kristian. Barneårene i Kristiansand og Mandal er ikke mye omtalt i Espen Haavardsholms roman «Gutten på passbildet», men det er denne tiden i guttens liv som danner bakgrunn for boken. Han ble født i Oslo i 1945, i et antifascistisk bokollektiv i Hegdehaugsveien. Miljøet var kulturradikalt, og den nye verdensborgeren skulle oppdras til å bli en av de «nye menneskene», et frigjort individ slik radikale studenter drømte om mot krigens slutt. Foreldrene ble separert nokså kort tid etter at Espen var født, og moren tok med seg lille Espen til København. Hun utdannet seg innen medisin og psykiatri. - Dermed fikk jeg svært tidlig en pendlertilværelse mellom mor i Danmark og far i Oslo. Jeg ble satt på fly alene fra København til Oslo fra jeg var tre år, og på nattoget fra jeg var fire. Der har du forresten tittelen på boka. Jeg ble utstyrt med pass allerede fra jeg var tre år, forteller han. Foreldrene hadde stor tro på at man ikke skulle overbeskytte barna, og så ikke store problemer med å sende lille Espen fram og tilbake på denne måten. - Men på 40-tallet var det svært uvanlig både å være skillsmissebarn og enda mer det å være pendler på denne måten. Nå er alt dette så annerledes. Jeg ble selv skilt to ganger på 70-tallet, og i en periode da jeg var ganske preget av en av disse skilsmissene gjorde jeg en opptelling. Det viste seg at det bare var tre av 34 personer i min bekjentskapskrets som ikke var gift og skilt i løpet av 1960- og -70-tallet. Det var med andre ord en hel generasjon som opplevde det samme som jeg hadde opplevd som barn, sier han. Da Kari Linge var ferdig med utdannelsen i København søkte hun arbeid i Norge. Hun hadde en gammel drøm om Sørlandet, om sol og sommer og sjø. Drømmen hadde hun fått fra sin mor, Margit Vogt, som ble skilt fra hennes far Martin Linge rett før krigen. Den unge psykiateren Kari søkte jobb på Sørlandet og fikk en i Mandal i 1953.- Det var litt av et kultursjokk for meg. Jeg kom jo fra en kulturradikal familie, og jeg opplevde Wattnegata i Mandal som noe svært forskjellig fra alt jeg var vant til. Jeg husker vi hadde en lærerinne på skolen, fru Kastrup Nilsen, jeg tror hun kunne nesten hele Bibelen utenat. Hun syntes nok jeg var et dårlig oppdratt barn. Men jeg skal si deg at jeg lærte mye av Bibelen på rams etter hvert. Mor ville at jeg skulle være fritatt for religion. Men nå er jeg veldig glad for den lærdommen. Det er jo disse flotte bibelske mytene hele vår kultur bygger på. Rent personlig har jeg også stor nytte av denne kunnskapen, nå som jeg er katolsk gift, sier han. Etter tre år i Mandal fikk moren jobb i Kristiansand. Og hun giftet seg med Odd Ingemann Tønnesen, som Espen ikke kom helt godt ut av det med. - Årene i Mandal var nok lykkeligere enn i Kristiansand. Men jeg hadde det fint på skolen, gikk på Grim skole som var helt ny og fikk gode kamerater i klassen. Jeg gikk fra Mandalskameratene til Vigør og fikk Kjell Olsen som trener. Etter ett år i Kristiansand bestemte unge Espen seg for å flytte til faren i Oslo. I boken heter hovedpersonen Nils, og mor heter Karin. «Jeg var ikke mer enn tolv da jeg bestemte meg for å bryte opp fra tilværelsen som tyrannisk og forvokst gaukunge i fuglereiret til mutteren. ({hellip}) Hadde jeg blitt hos mamma og den nye familien hennes et eneste år til, ville noe gått i stykker inni meg», tenker Nils.Hva som er dikt og hva som er forfatterens egen barndom går litt om hverandre i boken. Håvardsholm sier det slik: - Mye er sant men minst halvparten er oppdiktet. De korte rammetekstene i kursiv bygger på fakta, og i den grad boken handler om de som er i familie med Nils er den tatt fra virkeligheten. Andre personer kan kan være tatt litt herfra og litt derfra. - Er dette den mest personlige boken du har skrevet?- Den ligger tettere på mitt liv enn noe jeg har gjort før. Jeg har prøvd å se meg selv i hvitøyet, og siden jeg alltid har vært veldig opptatt av forandringens øyeblikk, som overgangen fra barn til voksen er, så var det naturlig å ta fatt i dette stoffet. Jeg hadde gått på en smell, følte meg helt utskrevet, og da jeg begynte å komme ovenpå tenkte jeg at nå måtte jeg gjøre noe helt annet. Jeg måtte gå i meg selv og ta fatt i det som var vanskeligst i mitt eget liv. - Og det var forholdet til din mor?- Det var veldig vanskelig i mange, mange år. Heldigvis fikk vi snakke ut om tingene i tiden før hun døde. Hun fikk noen måneders «utsettelse», og da dro jeg til Kristiansand nesten ukentlig for å få snakket med henne. - Du har fått flott kritikk for denne boken.- Ja, jeg har vel aldri gitt ut en bok som har fått så fine anmeldelser. Det var en stor glede å våkne opp dagen etter utgivelsen og finne en sekser på terningen i VG. Endelig, etter 38 år som forfatter, sier han. - Det ligger vel nesten an til en fortsettelse av denne boken?- Du skal ikke se bort ifra det. Men det vil jeg ikke si noe om, avslutter han.